Uke 52 - Verdig alderdom

I ukas Vestfold Blad forteller Gerd Brattås sin sterke historie. Jeg har selv fulgt henne siden 1996.

Da møtte jeg Frank, en krystallklar mann med en skarp tunge, hjemme hos Gerd. Ti år senere var det en sterkt pleietrengende mann jeg møtte på et sykehjem, med en ektefelle som ikke ville gi opp kampen for en verdig alderdom for mannen hun elsket.

LES OGSÅ: Kjempet for en verdig slutt

Nå er det som enke jeg møter Gerd, med et like stort engasjement for mennesker i samme situasjon som hun og Frank var. Hun er en ildsjel som brenner like sterkt også etter at henne store kjærlighet gikk bort.

Del på Facebook

Gerd Brattås mottok i høst kongens fortjenestemedalje for sin frivillige innsats. Få fortjener den mer. Hun er en dame som har satt spor etter seg, både som frivillig på vegne av Gurvika der funksjonshemmede har fått sin ferieperle, og for andre pårørende til demente. En ildsjel som henne trengs. Hjelpen hun gir, er et håndslag til noen som inderlig trenger det. Titusener av nordmenn lever sammen med aldersdemente.

Det er en hard påkjenning å se at en livsledsager og en av dine nærmeste blir mentalt forandret og hjelpetrengende. Påkjenningen er både mentalt og fysisk belastende. Når samfunnet rundt ikke ser hvor alvorlig og slitsomt det er for en pårørende, gjør det belastningen ekstra stor.

I en undersøkelse gjort av Dr. med. Anne Brækhus svarer en av fire pårørende at de er «ofte eller konstant deprimerte» på grunn av forholdet til og ansvaret for den aldersdemente. Like mange sier at de «ofte eller alltid» er frustrerte. Og en av fem svarer at de «ofte eller alltid» er sinte eller sure på den aldersdemente, som i de fleste tilfeller er en nær slektning.

Bakgrunnen for slike reaksjoner er sykdom som rammer mange nordmenn i eldre år, og som er den hyppigste enkeltårsak til at mennesker må innlegges på sykehjem. I Norge er det anslagsvis 70.000 pasienter med demens, og majoriteten av disse er 75 år eller eldre. Halvparten bor utenfor institusjon. Mange pårørende tar seg vann over hodet, og påtar seg for store oppgaver.

Det fører til at pårørende gir seg selv for lite tid. Dette kan gi utslag i søvnproblemer, tretthet, utmattelse og mindre overskudd til andre av livets gjøremål. Mange har ikke ork til å opprettholde kontakten med andre familiemedlemmer og venner, som er viktig for å klare belastningene på en best mulig måte. Hvis nettverket rakner, risikerer man å komme inn i en ond sirkel.

De pårørende som normalt bærer den tyngste byrden, er ektefelle, døtre og svigerdøtre. Ektefellen kan selv være preget av høy alder og kronisk sykdom, og døtre og svigerdøtre har ofte også egen familie å ta vare på. Hvis omsorgspersonene ikke får den nødvendige støtten, vil kriser oppstå tidligere og lettere og føre til et varig sammenbrudd i den pårørendebaserte omsorgen.

Med omfanget aldersdemens har, burde vi selvsagt kunne regne med at dette er innsatsområde i helsesektoren. Men ser vi nærmere på en undersøkelse gjort av Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse av tilbudet til personer med demens, er det fortsatt store mangler. Få kommuner i Vestfold har eget demensteam, og kun tre kommuner har egen demenskoordinator.

I arbeidet med reportasjen denne uka har jeg snakket med flere pårørende. Pårørende som ikke vil klage på mangelfull omsorg, fordi de føler avmakt. Avmakt av å se ansatte i helsesektoren løpe for å få utført sine oppgaver, se dem distansere seg fra empati, noe som igjen hindrer dem i å gi den pleien og omsorgen de burde ha gitt. Dette har igjen bakgrunn i et høyt effektivitetskrav, og i sin tur kommunenes krav til økonomisk styring.

Demens kan ramme alle. Den er en snikende sykdom der den syke tidlig skjønner at noe er galt, der sinnet svinner i en langsom sykdomsprogresjonen.

Det er i denne fasen kommunene må ta ansvar for å gi livets siste fase verdighet hos sine innbyggere.

LES OGSÅ: Husker lite