Uke 48 - Hjem til jul - for en 50-lapp?

Det er ingen tvil om at vi bor i et vinterland, og at vi må kle oss, te oss og generelt ta hensyn til at kulda setter inn. Sist jeg hentet familiens favoritt kebab-pizza, var budskapet klart fra vår kjære pizzabaker: «Jeg beundrer dere nordmenn som gjør hva dere må, uansett vær. Selv orker jeg ikke engang tanken på å gjøre det jeg hadde planlagt, når snøen laver ned og det er så kaldt,» smilte han.

Samme natt hadde jeg hatt besøk av ei forfrossen jente. Skjelvende av kulde sto hun på trappen og ringte på. Hendene skalv, fingrene var røde og stive, føttene likeså. Skoen, som ikke var av det vinterpraktiske slaget, ville ikke på foten igjen da steinene skulle ut. Her hadde jeg med en festdeltaker å gjøre, som etter planen skulle bli kjørt fra dør til dør. Sånn sett kan jeg ikke skylde på hennes unge alder og rette pekefinger om riktig klær etter vær, for jeg vet at brorparten av julebordsfeirende godt voksne ikke er et hår bedre. Forskjellen på en 40-åring og en 20-åring ligger snarere i lommebok enn planlegging. For der vi kan tenke transport nærmest uavhengig av pris for å komme oss hjem, må 20-åringene planlegge med venner, og håpe på det beste.

Risikoen er også større for at om uhellet er ute, og 20-åringen må raskt hjem, da havner hun opp i en pirattaxi. Venninnen trodde hun kjente sjåføren, da hun hjalp henne med transport. Mitt nattebesøk ville ikke betale med annet enn penger, og måtte flykte ut av bilen et godt stykke unna hjemmet sitt.

Derfor skulle jeg ønske at noen kunne blåse liv i «Hjem for en 50-lapp», eller «Hjem for en 100-lapp» for den saks skyld. Tidligere ble ordningen praktisert mellom Tønsberg sentrum mot Stokke og Horten på lørdager. Jeg kan ikke skjønne annet enn at noe må ha vært lite tilpasset brukerne, dersom det var tilfelle at tilbudet ikke ble benyttet. Et raskt søk på nettet viser at engasjementet for bedre hjemtransport er der så det monner. En rapport som Rambøll gjorde for Samferdselsdepartementet i 2009, peker på suksesskriterier fra fylker som praktiserer «hjem for en 50-lapp». «Ordningen må være forankret blant lokale interessenter, som ungdom, transportører og politikere», sier rapporten. Videre er det viktig at ordningen forankres mellom de ulike aktørene, og tilføres nødvendige ressurser. Ungdom må involveres for å sikre at tilbudet treffer målgruppen. Ordningen må tilrettelegges slik at den fungerer for transportørene, og selvfølgelig er det nødvendig med politisk vilje for å opprettholde og eventuelt utbedre ordningen.

Var det slik da dette ble gjort i Vestfold, og fikk alle byene en mulighet til å teste det ut? Grunnen til at Vestfold ikke ble evaluert i rapporten, er at kun noen kommuner var med i varierende perioder. Rapporten viser at «Hjem for en 50-lapp» blir en trygghet for de unge og et trafikksikkerhetstiltak for hele samfunnet. Det er en tryggere ordning både for de unge sjåførene som ellers må kjøre venner, og for passasjerene - om så ordningen må koste en 100-lapp.

Jeg er glad for at min nattlige gjest torde å ringe på min dør, og ikke ble et tall på voldtekts- og ulykkesstatistikken. Håpet er at jula kan by på tryggere hjemtransport i alle vestfoldbyene, for gammel som ung. For vi nordboere orker jo det meste som det lukter fest av, selv om snøen laver ned, minusgradene regjerer og transporten hjem er i tilfeldighetenes hender.