Uke 4 - Vil folket bedras?

Norge er et land med spesiell geografi og et kaldt vinterklima. Et land som fordrer gode boliger, transport og varme-energi. Tre helt elementære og nødvendige ting. Tre ting som koster og skattlegges nærmest blodig dyrt. Det er noe de fleste av oss har merket seg i løpet av uka som har passert.

For da fikk vi for alvor kjenne på strømprisene, som enkelte mener vi slett ikke skal klage over. Men jeg kan ikke la være å sette den i et lite historisk perspektiv. For da strømleverandørbransjen ble revolusjonert på 1990-tallet, ble linjenettet fradelt strømsalget. Hensikten var god: monopoler skulle oppløses, og hvem som helst skulle kunne levere strøm hvor som helst. Kommuner og fylker solgte unna selskapene, og vi fikk i stedet børsnoterte selskaper og pengemaskiner. Langsiktighet ble erstattet av kortsiktighet.

Formålet er klart. Kraft- og linjeselskapene skal tjene penger for eierne. Mye penger. Det skjer ved å selge strøm så dyr som mulig til oss forbrukere. Men også politikerne som sitter ved roret synes at høye priser er flott. Ikke vil de gjøre noe med merverdiavgift og elavgiften heller.

Forstå det den som kan. I et land der elektrisitet ikke er luksus, men en absolutt nødvendighet. Med en vinter som starter i oktober og der minusgradene ofte varer i seks måneder, er dette noe nær et statlig ran.

Det er et tankekors at overskuddet til Statkraft og Statnett i fjor var på 38 milliarder kroner, og at staten tar ut nesten alt i utbytte. Overskuddet i 2010 kunne faktisk ha finansiert den svært dyre løsningen med sjøkabler i Hardanger åtte ganger. Mangelen på langsiktighet betyr en eneste ting; verre skal det bli, prisene kommer til å fortsette å stige.

Staten tjener milliarder på høye strømpriser, og staten tar ut overskuddet uten å investere i nye kraftverk. Joda, det finnes forslag om å senke statens avgiftsnivå, men det sier regjeringen nei til. I et brev fra finansminister Sigbjørn Johnsen til Stortingets finanskomité skriver han: Prisøkninger er et signal om knapphet i markedet og motiverer husholdninger og bedrifter til å spare strøm.

Dette er et hån mot dem som sliter når strømregningene blir store. De som ikke har midlene som skal til, dem de skyhøye prisene rammer aller hardest. Jeg tenker på barnefamilier som ikke kan senke temperaturen for mye, og der vaskemaskin, oppvaskmaskin, lys og matlagning trekker mye strøm. Jeg tenker også på pensjonistene som bor i gamle boliger. Det er nok av slike historier som kan fortelles, der kun ett rom kan varmes opp til 14-15 grader, og hvor ulltøyet er det som holder den verste kulda ute. Innendørs.

Minstepensjonister i eget hjem får årlig brutto utbetalt 2G, det vil si 145.762 kroner. Når månedsregningen på strømmen overstiger 5.000, blir det smalhans på alt mulig annet. Og det er en skam.

Dagens pensjonister er gårsdagens slitere. De er byggmesterne bak dagens velferdsstat. Mange er husmødre som hele livet sitt har bidratt til samfunnets utvikling. De har gjennom å bygge hjem og familie ikke fått lagt seg opp pensjonskapital utover minstepensjonen. Pensjonistene er landets hedersborgere. De fortjener bedre.

Pinlig høy strømpris og utilstrekkelig pensjonsreform lanseres av politiske myndigheter som et slags velferdsgode.

Det bør snarere kalles et folkebedrag.