Uke 38 - Treholt til salgs

Tilsynelatende ramler det skjeletter ut av Treholt-sakens skap om dagen. Skjeletter som får oss til å undres om vi alle har blitt grundig lurt, og om vi står overfor et justismord av dimensjoner. Påstander om manipulasjon av pengebevis og ulovlig videoovervåkning kommer fram, og en fotograf mener at han ble spurt om å manipulere et foto av Arne Treholt og hans norske føringsoffiser. Alt kokes sammen til en grøt der det stilles spørsmål om noen av Norges fremste spionjegere gjennom tidene har fabrikkert bevis. Politikere vil ha granskning og justisministeren finner påstandene alvorlige og sier at han ikke vil ha flere skjeletter i skapet. Men ennå har ingen påstått at Treholt var uskyldig.

Pengebeviset var et viktig bevis, men slett ikke det viktigste da Arne Treholt ble dømt. Det sentrale var hans tilståelse av at han mottok betaling av Irak og at han skrev rapporter til Iraks hemmelige tjenester. Det sentrale var at han tilsto møter med agenter og at han mottok penger av Sovjetunionens spionorganisasjon KGB. Ifølge ham selv til dekning av utgifter ved slike møter. Pengene i dokumentmappen var i følge Treholt, hans egen reisekasse. Et annet pengebevis var dog en konto han hadde i Sveits, som – ifølge Treholt – var slikt som diplomater i utlandet hadde til bilkjøp og lignende. Retten trodde ham ikke på dette. Sånn sett ble pengebeviset ett i rekken av flere. Det mest sentrale i saken var, foruten Irak, fordekte møter med KGB-offiserer og sovjetiske agenter, i Europa så vel som i USA.

Arrestasjonen i 1984 var berettiget. Treholt handlet i sin betrodde stilling som byråsjef i Utenriksdepartementet svært kritikkverdig da han hadde ulovlig kontakt med russere og irakere. Treholt erkjente videre kontaktene, og at han var skyldig i noe. Pengebeviset kunne kanskje ha hatt betydning for utmåling av straffens lengde – men bare kanskje. Generalløytnant Boris Solomation, som var nestsjef for KGBs utenlandsspionasje da Arne Treholt ble arrestert, sa senere til NRK at arrestasjonen av Treholt ble registrert som tap av en hemmelig agent i KGB.

Derfor er det er viktig å understreke at selv om pengebevisets størrelse skulle falle bort, betyr ikke det at Treholt er uskyldig. Et inntrykk som lett gis i mediebildet som treffer oss. Den ulovlige kontakten med utenlandske agenter har han innrømmet, og det finnes neppe noen annen konklusjon enn at Arne Treholt var til salgs.

Det betyr ikke at Treholt-saken slipper oss, og det betyr heller ikke at vi skal slippe Treholt-saken. Ved grove påstander om fabrikkering av bevis og ulovlig overvåking, må påtalemyndigheten komme til bunns i saken. Så kan vi bare håpe at skapet en dag blir tomt for skjeletter.