Uke 37 - La meg få velge selv!

Sist søndag fulgte svært mange av oss med på fjernsynssendingen fra Ground Zero i New York. Svært mange fikk også med seg dokumentarfilmer om det voldsomme terrorangrepet som skjedde mot USA for ti år siden.

11. september - Nine Eleven – er blitt en historisk dato i verdensmålestokken, en av de dagene som forandret verden. En dag da det militante islamske terrornettverket Al-Qaida gikk til angrep mot demokratiet og mot friheten. Den dagen det gikk det opp for oss at terror kan ramme oss når som helst, og hvor som helst. Selv om vi nok innerst inne ikke trodde at det kunne skje i lille, fredelige Norge. Inntil bombeangrepet mot regjeringsbygget og massakren på Utøya den forferdelige sommerdagen 22. juli.

Jeg skal hverken sammenligne eller analysere 11.9 og 22.7, bare konstatere at de to terrorhandlingene var utøvelse av en helt uforståelig vold – mord på tusener av uskyldige i USA og mord av 76 mennesker i Norge. Foretatt av gjerningsmenn som stiller seg utenfor og setter seg over både demokrati og rettsstat.

Sist søndag og mandag var det lokal- og fylkesvalg. I skrivende stund vet ikke jeg noe som helst om utfallet, ei heller om valgdeltagelsen. Men de som mener de kan noe om slikt, har spådd at deltagelsen ville bli ekstra høy i år, som en slags sympatierklæring med både selve demokratiet og med Arbeiderpartiet. Og de som spår, spådde også valgdrama flere steder.

Valgdrama, smak på ordet; valgdrama. Med datoene 11.9.2001 og 22.7.2011 som bakgrunn, hvor dramatisk kan det egentlig bli? At SV gjør et dårlig valg, at Arbeiderpartiet får sympatistemmer, at SP sliter, at V og KrF gjør det noe bedre enn media trodde, at Høyre kanskje blir valgvinner og FrP tross angrep og spådommer kommer seg gjennom det hele sånn noenlunde… er det drama?

Er det ikke dette som egentlig er demokratiet da? Og det ble vel sagt i hele det politiske miljøet i Norge etter tragedien 22.juli at terroren skal møtes med mer demokrati?

Mer demokrati, altså. Men med valgseddelen godt i hånden lurer jeg nå litt på hvilken innflytelse jeg egentlig har. For jammen har partiene ordnet seg slik at du og jeg som velger ikke får stryke kandidater. Han eller hun som jeg synes gjør en elendig jobb og representerer meg dårlig, skal jeg dermed ikke kunne vise min misnøye med i valg? Den forhåndskumulering som partiene foretar, gir partiene mer makt - på bekostning av deg og meg som velger. Innflytelsen er nok så som så.

Valg handler om personer. Det burde derfor være mulig å stryke de vi ikke vil ha, gi tilleggsstemmer til dem vi gjerne vil ha, og føre opp “slengere” fra andre lister. Først da blir det folkevalg og den type folkestyre der vi som er “folket” selv velger de som skal styre oss.

Det er vel egentlig oss som velgere og ikke partiene og deres medlemmer som skal velge folkets ledere? Slik at vi får de ledere som vi selv velger oss.

***

Fy for skam! Aftenposten skrev forrige uke at mange foreldre som får sosialhjelp, får kutt i støtten hvis barna deres mottar utdanningsstipend eller har ekstrajobb. Dette er en unødvendig tung belastning for familier på sosialhjelp, og som det offentlige burde holde seg for god til. Konsekvensen av støttekutt blir at barna ikke kan delta i fritidsaktiviteter som koster penger. Tre av ti kommuner bedriver slik praksis. Her må det ryddes opp.