Uke 36 - Verdiløs verdighetsgaranti

Annenhvert-år-garantiene kaller jeg dem. De garantiene som i valgårene kommer like sikkert som både høstregn og statlige avgifter. Men er de noe verdt – og kan vi egentlig stole på fagre løfter avgitt av politikere som søker makt eller gjenvalg? Ta nå den store verdighetsgarantien til de eldre som ble gitt for to år siden. Intensjonen er god, ordlyden flott, men står landets statsminister ved sin garanti? Er det virkelig mulig å garantere en eldreomsorg skal gi den enkelte trygghet. Trygghet for et verdig liv, enten hjemme, i omsorgsbolig eller på sykehjem. Jens Stoltenberg mente for ramme alvor at garantien bidrar til at alle skal få et tilbud tilpasset sitt behov. Vi skal ha full sykehjemsdekning. De som mottar tjenester i eget hjem skal ha faste hjemmehjelpere og medbestemmelse over hva som utføres.Punktum.

Er det blitt slik? Lever eldre nå i et lykkeland med full sykehjemsdekning, personlig medbestemmelse og et verdig liv? Er maten god og omsorgen tett og ordentlig? Eller er det fortsatt slik at det er et gap mellom den garantiverden politikerne lever i, og det som faktisk er de eldres virkelighet?

I denne utgaven av Vestfold Blad kan du lese en sterk historie om Ole Askjem. En 96-åring som ikke lenger klarer seg selv, og om familiens vanskelige vei for å få nødvendig hjelp. Sønnen, Kjell Erik Askjem, slår i bordet og sier at de som har vært med å bygge landet vårt fortjener mer verdighet, politikerne må våkne og de eldre må ikke kun bli en salderingspost. Det har han selvsagt helt rett i.

Hvis du så Dagsrevyen sist lørdag, fikk du med deg historien om Inger Helene Endresen. En vever gammel dame 90 år og som veier 35 kilo. Hun kommer seg ikke ut av leiligheten, og hun klarer ikke trappene. Tenk, for noen måneder siden skulle alt bli så bra. Garanti fikk hun, sågar plass på sykehjem fikk hun også - men ingen vet akkurat når. Verst av alt er det at hun selv må stå på for sine rettigheter. Hver uke i snart fem måneder har den vevre damen ringt kommunen for å høre når hun får plass. Hun er 90 år og på barrikadene
for å få tak i den lovede verdigheten – og sykehjemsplassen.

Som journalist har jeg dessverre alt for mange ganger sett at det er stor avstand mellom politisk fantasi og livets virkelighet. Det betyr ikke nødvendigvis at sentrale politikere forsøker å lure deg og meg; de får det rett og slett bare ikke til. De blir skrivebordstrateger med sine politiske veikart, uten å forstå terrenget. De er ikke gjennomførere.

For meg er selve syretesten på en ærlig politiker at vedkommende faktisk står ved det lover for de eldre, og ikke bare sier at de vil gjøre noe.

Hvis en politikers evne til å avgi løfter overgår evnen til å gjennomføre dem, bør de byttes ut. Det holder ikke at en helse-minister er god til å smile, hvis hun er udugelig til å gjennomføre det som trengs. Ministeren burde også lese Ole Askjems historie. Mannen som i sin tid fikk Tønsberg Blads juleglede for sin innsats for andre. Kanskje hun også må spørre seg selv om verdighetsgarantien ikke er annet enn en papirgaranti blottet for innhold.

Retten til verdighet og retten til sykehjems-plass har politikerne garantert. Det er et løfte de bør stå ved.

God omsorg = god mat? Du har sikkert hørt dem, historiene om hjemmehjelpen som setter ferdigmat i mikrobølgeovnen, og samtidig skramler litt med kasseroller for at å få opp en slags hjemmelaget smaks-opplevelse. Før det plinger i ovnen etter fire-fem minutter, og maten kommer fiks ferdig oppvarmet. Dette er selvsagt ikke pleiernes skyld, skylden ligger i at det ikke finnes tid, mulighet eller penger til å gjøre det annerledes.

På sykehjem er det ingen minimumsgrense for hva maten skal koste. Noen steder har de 40 kroner til rådighet pr. døgn. Tenk det, hele 40 kroner døgnet koster det å bespise et gammelt menneske. Og smaken, ja den har avisen VG fått undersøkt med seks eksperter i en blindtest.

Dommen er nådeløs. «Redselsfullt og grusomt», sier mesterkokken Eyvind Hellstrøm. «Uappetittlig», sier restaurantsjef Kari Innerå. Testen var attpåtil foretatt på et sykehjem vi stort hører bare godt om, Sandetun i Vestfold.

I 2005 smakstestet sentrale politikere som Bjarne Håkon Hanssen og Ansgar Gabrielsen maten som ble servert hjemmeboende eldre i tre forskjellige kommuner. Resultatet var nedslående, maten smakte vondt og var ernæringsfattig.

– Dette ville jeg ikke ha funnet meg i å spise, sa Bjarne Håkon Hanssen den gang.

Og jammen, maten er ikke blitt det spor bedre siden den gang. Hørte jeg lyden av smaksgaranti?