Uke 34 - Sorgens prislapp

I tiden etter 22.juli gleder det meg å høre om butikkansatte som snur avissider, for å markere at gjerningsmannen ikke har fortjent plassen på forsidene, og for ikke å støte de som sørger. De protesterer på en stille måte, der foran kassaapparatet sitt. Slik tusenvis av roser i sommerens byer også talte sitt tydelige språk. Slik ukas vestfolding denne uka valgte å markere valgkampstarten med et kjærlighetens sitat.

Når hverdagen er her. Jeg håper vi som samfunn virkelig kan lære noe av det vi har vært og er igjennom. Lære hvordan vi skal opptre overfor alle som har lidt tap og sliter med sorg. Forstå bedre hvordan sorg kan snu livet på hodet og få hverdagen til å bli en stor utfordring. Forstå at skole- og arbeidsdager kan bli tøffe etter mange søvnløse netter, etter at all energi har gått med til en tung, unødig kamp om hjelp i støtteapparatet for å få den hjelp man har krav på. Hverdagen i fremtiden må ikke brukes på leting i en labyrint av offentlige ordninger midt i egen sorgprosess. Hverdagen må ikke preges av den økonomiske usikkerheten som rammer med full tyngde midt i sorgen. Hverdagen må ikke bli tøffere for de som lider tap og sorg alene enn for de som lider tap og sorg sammen med mange.

Andre rammes også. Jeg håper at når erfaringene nøstes inn, når vi skal finne ut hvordan vi som samfunn kan takle kriser bedre – at vi også kan dra noen paralleller nettopp til de enkle kata-strofene som rammer de få. Barneombud Reidar Hjermann ba om at elever som kommer på skolen etter ferien med sin egen sorg i bagasjen, ikke utløst av 22. juli, også blir ivaretatt og sett.

Jeg skulle ønske at også familien som blir rammet av andre kriser, også skal kunne få hjelp av det samme systemet som i dag settes i sving for å bistå terrorofrene.

Neste gang en far ringer forsikrings-selskapet sitt for å melde sønnens dødsfall, kan han kanskje bli møtt av en empatisk stemme, som ikke straks peker på bortfall av rettigheter grunnet selv-drap. Neste gang et foreldrepar sliter med barn som ikke klarer å gjennomføre skoledagen på grunn av sorg, får de løsninger og muligheter presentert av personale som vet hva dette dreier seg om. Og når gravferden skal gjennomføres, er det ikke kostnadene de må bekymre seg for, nei, de kan ta fatt på å bearbeide sorgen gjennom valg av alle de små detaljene som siden vil være en trøst på mørke dager.

De samme godene. Min bønn til dere som i dag har fått en ny forståelse for hva sorg kan påføre en familie, og som raskt har kommet på banen med støtteordninger og terapitilbud – sørg for at alle som opplever krisen et plutselig dødsfall fører deg inn i også kan få tilgang til de samme godene.

En helt kostnadsfri gode tror jeg uansett vi har blitt påført enten vi vil det eller ei; det er lettere å snakke om det vonde som har rammet oss i dag enn det var før den 22. juli. Vi tør å ta øyekontakt med de som har møtt sorgen. Og selv konger kan gråte offentlig. La dette gode omdannes til konkrete endringer og handlinger i hele det offentlige systemet av støtteordninger. Det har sin pris - sorgens prislapp. En pris for et bedre samfunn.