Uke 28 - En lov for rødtopper – en annen for oss

Norge har fått ny politidirektør. Og justisministeren har holdt sommerpressefrokost og andre pressekonferanser - både her og der. Som den mest kommentarkåte av regjeringens medlemmer bruker Storberget tiden på å snakke om det meste. Med ett påfallende unntak: politidirektør Øystein Mælands omgåelse av norsk lov for at han og ektemannen skal oppfylle drømmen om barn. I oktober hentet de sitt andre barn, i USA.

Jeg tar hintet om at på regjeringshold
ønsker man ikke at pressen skal stille vanskelige spørsmål i denne sak. Har jeg som journalist i det hele tatt noe med hvordan politidirektøren skaffer seg barn? Tilhører ikke dette privatlivet? Er ikke eggdonasjon og innleid surragatmor noe som er hans stilling som politidirektør uvedkommende, ja, er det ikke angrep på hans seksualitet?

Politidirektøren tilhører offentligheten. Og spørsmålet dreier seg om lov, som det dreier seg om moral og umoral. Og det enkle spørsmål; når bruk av surrogatmor er ulovlig i Norge, kan da den øverste embetsmann med ansvar for å håndheve norsk lov gjøre noe i utlandet som er forbudt i Norge?

Justisministeren kan velge å la være å kommentere. Men jeg synes faktisk at det er et problem, når Mælands handlinger undergraver respekten for det lovforbud vi har mot surrogati. Det skaper også tvil om regjeringen står ved den politikken som er vedtatt på dette området. Regjeringen har jo til og med gått til det skritt å fraråde nordmenn å reise utenlands for å skaffe seg barn ved surrogati. Men er slike råd fra regjeringen noe som gjelder kun borgere flest? Oss andre? Ikke politi-direktøren? Skal det virkelig være slik at en samfunnstopp skal vurderes annerledes og selv vurdere hva han kan tillate seg? Markerer dette forskjellen mellom kong Salomo og Jørgen hattemaker?

Selvsagt skal det ikke være sånn. Barne- og familieminister Audun Lysbakken (SV) har da også ved en rekke anledninger vært krystallklar når det gjelder surrogatindustrien og transaksjoner med barn. Like klar er Senterpartiet. De ønsker ikke en utvikling der man kan hyre en kvinne og hennes livmor i ni måneder for å bære frem barn. Dette ligger tett opp mot utnytting av fattige med desperat behov for penger. Og det er dette det også kan komme til å handle handle om i videste forstand; trafficking og menneskehandel. Surrogati handler ikke bare om enkelt-
individer, drømmer og ønsker i nåtid. Det handler om samfunnet i nåtid og framtid av hensynet til samfunnsutviklingen.

Det er i det lys vi reiser spørsmål om og til politidirektør Mæland og hans omgåelse av at surrogati ikke er tillatt i Norge. I sitt virke som politidirektør vil han måtte jobbe med saker der nordmenn reiser til utlandet og gjør ting som er tillatt der, men ulovlig i Norge. Det må, for å si det forsiktig, bli litt av en utfordring i den nye jobben. Både for ham selv og for hans medarbeidere. Kan vi i det hele tatt stole på politiets øverste ledelse i tilsvarende saker?

Øystein Mæland har tidligere fremført argumenterer for sin egen surrogatisak, og dermed imot sin egen regjering og imot norsk politikk. Det kan han trolig gjøre fordi han har mektige politiske beskyttere. Mæland var Jens Stoltenbergs forlover da han giftet seg med Ingrid Schulerud. Hans politiske engasjement går tilbake til AUF på 1970-tallet. Der ble han etter hvert en del av kretsen rundt Stoltenberg sammen med samfunnstopper som Turid Birkeland, Hanne Harlem, Espen Barth Eide, Kjetil Try og Rune Bjerke. Regjeringen var svært oppsatt på å få nettopp Mæland inn i posisjonen som ny politidirektør, og ansettelsesprosessen ble kritisert fordi det skinte så tydelig gjennom at nettopp han skulle få stillingen.

Det er i seg selv særskilt kvalifiserende å ha partibok, partivennskap og partibånd i orden. Mer enn moralen.

Marianne Henriksen
Redaktør