Uke 25 - Tid for løvetenner

I denne ukens Vestfold Blad kan vi lese om en som har fått en ny start i yrkeslivet, og en 30-åring som ser fram til en ny start på voksenlivet. De har begge lagt vonde opplevelser bak seg, og vil bygge seg et godt liv ut i fra der de står i dag. Den 30-årige kvinnens vei mot oppreisning etter en barndom under offentlig omsorg, er en prosess hun deler med 126 tidligere fosterhjems- eller barnehjemsbarn i dag.

I min jobb som journalist har jeg fått nært kjennskap til veien mot oppreisning for en sårbar gruppe mennesker. Jeg har møtt mennesker som har tilbrakt livet på gaten, og jeg har drukket kaffe fra tynn porselen bak rene blondegardiner. Noen har endelig skjønt hvorfor de aldri taklet et normalt voksenliv, andre har skjønt hvorfor de som løvetannen alltid har måttet kjempe for sin plass i solen, eller bukke under. For mange har livet vært preget av sviktende fysisk og psykisk helse. Andre har forstått hvorfor barndommen kun er et sort hull, tomt for minner.

Nå skal historier de ikke har tort å rippe opp i eller dele med omgivelsene, ned på søknadspapiret. Etter år med politikere som stemte ned både gransking og utredning i Vestfold, har de fått troen på en rettferdig behandling, en unnskyldning og en oppreisning.

Det som kunne skje i Bergen, Stavanger, Oslo og i agderfylkene, kan nå også skje her. Barnevernsbarna har fått troen på at de vil få en rettferdig og anstendig behandling, en unnskyldning fra de som ikke så.

Det skjer blant annet takket være tidligere klassekamerater av barnevernsbarna, som samlet seg og viste sin støtte gjennom et folkeopprop. De krevde at fortidens skyggefulle historie i Vestfold ble ryddet opp i. De fikk politikerne til å se barnet fra den gang i øynene, og dermed vise vilje til unnskyldning og oppreisning.

Vi har opplevd politikere som snudde, som med mer kunnskap endret syn.

Målet for alle involverte er at oppreisningsordningen i Vestfold skal bli en god prosess, der søkerne blir tatt på alvor og kan ha full tillit til at de gis en rettferdig behandling. For veien mot oppreisning må ikke bli en ny fornedring.

Oppreisningsordningen i Vestfold kan vise at vi tar innover oss at barn har blitt sviktet, men at de heretter skal bli sett.

Vi kan ikke hindre at omsorgssvikt også i framtiden vil forekomme, men vi kan hver for oss feie for egen dør. Vise at vi bryr oss også om naboens barn.

30-åringen i dagens avis er et eksempel på at det finnes mennesker som går utover det som stillingen krever av dem for at barn skal få det godt. Slik kan hun, som i sin tid ble sviktet av barnevernet, i dag motta hjelp fra den samme etaten.

Hun, og de mange som har opplevd en vond barndom kan møte verden med et løftet blikk. Et blikk vi kan møte uten å vike.