Uke 23 - Ennå ikke på sporet

For noen år siden pendlet jeg togstrekningen Sandefjord–Oslo. Som småbarnsmor ble det et helt umulig eksperiment. Tid og regularitet passet rett og slett dårlig sammen med familielivet. Livslinjen på to jernskinner gjennom Vestfold holdt ikke hva den lovet.

Det er et tankekors at Vestfoldbanen bruker omtrent en tredjedel mer tid på samme strekning enn hva Østfoldbanen gjør. På distansen fra Tønsberg til Oslo (99 kilometer) bruker toget 1 time og 30 minutter. Til sammenlikning bruker Østfoldbanen 1 time og 8 minutter på 100 kilometer fra Fredrikstad til Oslo. Ikke nok med det: Toget bruker tar seks minutter lengre tid enn hva det gjorde for 35 år siden. Vel å merke ved optimale forhold. Når alt går på skinner og punktligheten er på topp. Men punktlighet er heller ikke Vestfoldbanens store styrke. Den ligger på bare knappe 75 prosent.

Ikke hjelper det å sette inn flere tog heller. Vestfoldbanen har ikke kapasitet til å ta flere tog uten at forsinkelsene øker. Og gjennomsnittshastigheten ligger på 67 km/t. Det er ikke mye å rope hurra for anno 2010. Men banen er under oppgradering og nå skal det satses. Tanken er dobbeltspor på hele strekningen, og de fagre løfter tilsier visstnok mulighet for 200 km/t på hele strekningen. Da skal reisetiden mellom Oslo og Tønsberg blir på kun 1 time, og reisetiden mellom Porsgrunn og Oslo kuttes med en time i forhold til dagens langdryge tur.

Tør vi tro på dem? Viser historien etter mitt fødselsår 1970 at det har vært satset på jernbanen? Sammenlignet med utbyggingen for 130 år siden, som skjedde i løpet av fire år, skjer alt i sneglefart. Brukerne av dagens bane registrerer at det legges noen meter her og noen meter der i løpet av året, men høyere fart og bedre punktlighet blir det ikke. Tvert om har 2010 uten like vært et problemår så langt. Signalfeil, kjøreledninger som faller ned, skinner som ikke er som de skal, vogner som fryser, tog som stopper og innstilte avganger forteller sin egen historie.

Det som trengs er politikere som tenker langt og satser langsiktig. Og det trengs penger. Investeringskroner til nye tog, moderne materiell, hurtigere utbygging av dobbeltspor, penger til kontinuerlig vedlikehold og personell. Oppskriften på suksess er enkel, men den krever vilje og evne over tid. Mener vi noe med at miljøhensyn, effektivitet og sikkerhet taler for togsatsing, må det faktisk gjøres noe som er ordentlig og langsiktig.

I dag taper toget mot bilen på mange strekninger. Ikke minst blant de mange som pendler fra Vestfold til Oslo-regionen. En rask firefelts motorvei med betydelig bedre fart enn toget lokker. Det burde være unødvendig i det såkalte InterCity-trianglet som Vestfoldbanen tilhører; ryggraden i norsk togtrafikk med 80 prosent av reisene.

Kjære politikere, tenk lenger enn til neste valg – så Vestfoldbanen endelig kan gå på skinner.