Uke 22 - Norge på ville veier

LES OGSÅ: Etterlyste norsk forskning på kvinnedrap

Samtlige vestlige land forsker på menn som dreper sine kvinner, men ikke i Norge. Samtlige land vet mer om hvem som dreper, og mer om hva som kan gjøres for å hindre at dette skjer. Men det vet vi ikke i Norge.

I 2010 ble seks kvinner drept i Norge av en mann de hadde eller hadde hatt en nær relasjon til, melder Krisesentersekretariatet. Tre måneder inn i 2011 har fire unge kvinner igjen blitt frarøvet livet av sin samlivspartner. Disse kvinnene etterlater seg mindreårige barn. Barn som har opplevd ting barn ikke skal gjøre.

Satt i sammenheng med hjertesukket etter norsk forskning fra politimester Marie Benedicte Bjørnland, er det en trist virkelighet vi befinner oss i. Livene som reddes synes ikke på noen statistikk. Den viktige forskningen som kan danne grunnlag for riktige mottiltak hindres nå av de straffedømtes behov for personvern. Er det rart spiralen ser ut til å fortsette inn i det uendelige? Og skaren av barn som er skadet av en oppvekst med vold får lov til å fortsette å vokse? Er det ikke på tide at noen griper inn?

Regjeringens statusrapport fra handlingsplanen mot vold i nære relasjoner, er trist lesing for alle med et oppriktig ønske om å gjøre noe med den dystre statistikken over kvinner drept av sine ektefeller. Da VG i 2007 ga statistikken et virkelighetsblikk gjennom å gi tallene ansikter, tok det ikke lang tid før bønneropet om forskning ble hørt.

Politiet trenger kunnskapen slik forskning gir, for å kunne identifisere hvor det er risiko for drap og å kunne sette inn tryggende tiltak. Hvor svikter vi?

Tverrfaglige krefter ville gjøre en innsats for å hindre noe av det verste som kan ramme en familie - at volden får dødelig utgang. Jeg tør ikke tenke på hvor mange barn som med ny kunnskap og riktig oppfølging ville fått en bedre oppvekst. Mindre frykt og utrygghet, uten voldens evige spor i minnet, med de følger det får for deres liv. Ofte ender også de opp i form av et tall på kriminalitetsstatistikken, skal vi tro landets advokatstand.

Forskning i Norge skulle pågått fra 2008 til 2009. Statusrapporten sier brutalt at det viktige materialet som kan hindre drap i framtiden, stanses av de dømte som soner straffen for drap på sine respektive ektefeller.

Personvernombudet ved Ullevål sykehus og den regionalekomité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) avslo søknaden om tilgang til data uten samtykke fra gjerningspersonene. At forskningen er avhengig av samtykke fra de som har skapt den dystre statistikken, er helt bak mål og virker som et hån mot hele vårt samfunnsapparat. Drapsmenn hindrer oss i å få informasjon om hvorfor alt gikk galt - og en pekepinn om hva som kan gjøres for å hindre at dette fortsetter å skje.

Det er, slik talspersoner for krisesentrene og politiet påpeker, uakseptabelt at noen kvinner og barn får sine liv begrenset av en mann, gjennom trusler, mishandling og i ekstreme tilfeller drap. Og at drapsmannen skal hindre samfunnet i å sette inn mottiltak.

Vi har vist at vi klarer oss godt her i Norge, men hvorfor lar vi dette skje? Selv om vi riktignok står utenfor et europeisk fellesskap burde vi lære av andre nasjoner på de områdene de lykkes! Helseforskningslovens hovedregel om samtykke gjelder positivt deltagere i medisinsk og helsefaglig forskning, og det vil derfor være en rimelig tolkning at den påtenkte kartlegging faktisk ikke omfattes av loven.

Det kan ikke være slik at lover og forskrifter beskytter drapsmannen på bekostning av ofrene. Da er vi på ville veier.