Uke 14 - 230.000 usynlige nordmenn

Flere papirløse tenker du kanskje, men med usynlige nordmenn tenker jeg verken på ulovlig norske eller andre. For hver og en av de 230.000 jeg tenker på, har alle sine rettigheter i skjønneste orden. De bor i Vestfold, de fleste av dem øst for E18. Og det kan såvisst virke som om vi verken synes eller høres for de som bestemmer hvor landet skal bygges og hvor Norge skal rustes for å møte fremtidens utfordringer. For de som bestemmer hvor midler skal fordeles, hvem som skal bli belønnet og hvem som kan leve på vent i enda noen år – de lar sjelden blikket hvile på Vestfold.

Nylig tok fylkesrådmann Egil Johansen med seg en bønn på vegne av oss 230.000. Han var slettes ikke usynlig, og budskapet hans var heller ikke uklart; Vestfoldbyen, som tilsvarer landets femte største by, er også en verdig kandidat til oppmuntringspengene som finnes til bruk på kollektivtrafikk. Men de andre byene som blir tilgodesett med midler fra potten, har noe ved seg som Vestfold ikke har. Noe som gjør dem mer synlige for samferdselsministre og andre som skal forstå seg på å styre landet. Derfor måtte Johansen dra tomhendt tilbake. Men ikke med svekket vilje og håp om at han opplever bedre lykke neste gang - og at vi i Vestfold kan vise oss verdige.

Godt er det – for du skal tåle å få noen nei når du står på for midler til utvikling av Vestfold – ellers bør du finne noe annet å drive med, skal vi tro referatene fra de som gjør alvor og tar turen inn til maktens sentrum.

Da demonstrasjonsplakatene hadde tørket og togbillettene lå klare før jul, kom Kleppa farende med en ny veistump til oss. Godt var også det, for vi skal jo ikke si for sikkert om delegasjonen som slåss for Vestfold fortsatt ville ha stått der på perrongen eller ei.

Hva gjør så at vi ikke synes i Vestfold? Blir vi folket som jevnt og trutt yter, og som lett kan overses fordi vi ikke syter? Er vi blitt et folk som tar til takke med noen smuler i ny og ne, planer for et par år fram, og deretter ønsker alle velkomne til å passere fylket vårt på vei til ny jobb eller hytteliv?

Må det brennes vikingskip på stortingsplassen eller sendes et utslipp fra Langøya for at vi skal settes på kartet? Eller må vi sørge for at benken vår der inne nok en gang nekter eget parti å gå til valg uten ei linje om Vestfold i programmet sitt?

Heldigvis ser jeg et stort lys i tunellen. Ting kan og må bli bedre.

Noe som vil bidra til det, er Plattform Vestfold. Et hardtslående samarbeid som på tvers av politisk farge, kommunegrenser og næringsinteresser vil tvinge øynene opp for Vestfold. Slik Vestfold har vist vei gjennom 12-kommunesamarbeidet, kan vi også vise at vi når mål ved å stå samlet. Da kan vi endelig bli sett av øyne med makt til å skrive historie svart på hvitt i statsbudsjettet.

Jeg tror ingen av oss vil være en av 230.000 usynlige, men heller en av 230.000 vilt skrikende, krevende, dog samarbeidsvillige og stolte vestfoldinger. Vi kan vise at det ennå er litt igjen av både hissige brøl og glødende kampvilje fra vikingtiden. For vi er verken lydløse eller usynlige.

Marianne Henriksen
Redaktør