Uke 11 - Ildsjel, bli for all del ved din lest

Når katastrofer rammer deler av verden, tar det ikke lang tid før frivillige Norge stiller opp og rekker ut en hånd. Da Japan ble rammet nå, meldte raskt organisasjoner i Norge at de var rede til å bistå med både personell og utstyr til Japan.

At frivillige fra Norge blir spurt om å delta i det viktige nødhjelpsarbeidet i Japan, er en anerkjennelse av kompetansen vi har, og viljen til å hjelpe. At verden trenger kompetente frivillige, gir både store katastrofer, men også mindre dramatiske hendelser her hjemme gode eksempler på.

I det siste har jeg på nært hold sett hvordan Røde Kors i Vestfold trår til når det trengs. Gjennom en engasjert kollega, ser jeg iveren etter å hjelpe når telefonen om en leteaksjon kommer. Etter hvert har jeg også blitt kjent med alle de andre feltene vi i Norge har behov for frivillige på. Hvor vi trenger mennesker som kan trå til, der det ikke synes – men trengs. Til situasjoner som hver for seg ikke skaper de store overskriftene, men som totalt sett er verdt utallige presseoppslag.

Etter at vi i Vestfold Blad begynte å løfte fram ildsjeler i fylket, har behovet og nødvendigheten av dem trådd tydelig fram. Enten det gjelder folk som står på for et idrettslag, eller det handler om besøkstjeneste for å bekjempe ensomhet.

Sist uke ble det kjent at en kvinne hadde ligget død lenge her i Vestfold, uten at noen ante uråd. Dessverre er det ikke et enestående tilfelle. Vi har også lest spaltemetre med historier om mennesker i blant oss som har lidd, uten at bekymringsmeldinger, tegn eller varsler har kommet dem til hjelp. Mange av oss har fått føle den vonde selvmordstatistikken på kroppen, uten at vi har fanget opp tegn til fortvilelse eller behov for hjelp fra den vi kjente.

Brev til redaksjonen fra unge som reiser ut, langt ut, for å hjelpe, gir inspirasjon også til oss som blir hjemme. Inspirasjon til å bry seg mer, tørre å spørre hvordan dem vi møter har det. De gir inspirasjon til å tåle at svaret ikke er positivt, men krever en lengre samtale. Og å tåle å bli sett rart på for at du bryr deg, kanskje bli stemplet som en som trår over streken - kanskje til og med bli mistenkt for å være ei skikkelig sladrekjerring. Det bør stå sin prøve. For det er viktig at vi på hvert vårt hold er en smule ansvarlige for at de rundt oss har det bra, og at vi engasjerer oss.

Om vi ikke melder oss inn i en frivillig eller ideell organisasjon– så kan vi følge innskytelsen om å spørre den mutte kollegaen om han har det bra. For dersom vi alle i noen øyeblikk gir et lysglimt videre til et annet menneske, skal du ikke se bort i fra at det blir en dominoeffekt av det.

Jeg er ikke alene om å ha opplevd på nært hold hvordan naboer, kolleger og helt ukjente mennesker viser sin støtte og omsorg når vi rammes. Selv i mørke tider kan små lys bli tent.

En tidligere statsminister mente vi måtte bli mer som tidlige tiders nabokjerringer. Jeg kaller det å bli et medmenneske.