– Det er en stor og viktig tradisjon
Generalmajor Robert Mood besøkte Stokke 8.mai
Vestfold Blad har fulgt søkeprosessen til "Lena" over flere år, hennes historie preget forsidene i 1987 da barnehjemmet ble lagt ned over natten. Kvinnen på bildet er ikke identisk med 33-åringen, som er bosatt i en annen del av landet nå.
Hennes barndom betydde ikke like mye som de andres. Det er inntrykket ”Lena” har etter å ha fått avvist sin søknad om oppreisning for omsorgssvikten hun ble utsatt for på barnehjem i Vestfold. Årsak: som ettåring ble hun plassert her av Drammen kommune, og ikke en Vestfold-kommune, slik hun hadde trodd.
Hun er 33 år, og så fram til å få en offentlig unnskyldning og oppreisning for barnehjemsårene i Sandefjord. Hun ventet lenge og vel på å få sin søknad behandlet, og ante ikke at hun ble født i Drammen, og dermed ikke fyller kravene for en oppreisning fra Vestfold.
– Jeg føler at jeg ikke betyr like mye som de andre jeg bodde på hjem med, sier ”Lena”, som ønsker å være anonym.
Vestfold Blad intervjuet henne i mars, da ventet hun på svar på sin søknad som ble sendt 15 måneder tidligere. Hun gledet seg til å starte livet litt på nytt, siden hun ser at hun som 33-åring er på samme sted som en 20-åring; på en nylagt vei inn i utdannelse og en mulig lysere framtid.
LES OGSÅ: Med blikket løftet
Lena var et av barna som ble behandlet på en slik måte at Lunden Barnehjem ble lagt ned over natten like før påske i 1987. Et klagebrev fra naboer og venner av enkelte av barna ved hjemmet, førte til at de ansatte ble politianmeldt – en sak som siden ble henlagt og helt taushetsbelagt.
Den lille skolejentas opplevelser preget overskriftene til både VG, Dagbladet og lokalavisa Sandefjords Blad. Det gjorde inntrykk på mange at hun ble straffet med inndratte måltider om hun gjorde noe personalet mente var galt.
– Jeg husker en del slag og nekting av mat. Kom jeg for sent hjem fra skolen var det ofte straffereaksjonene, sier hun.
De andre barna som bodde på barnehjemmet sammen med henne, har så sant de har søkt, mottatt oppreisning og en unnskyldning fra kommunen som sviktet i sitt tilsyn med dem. For det er i motsetning til andre barnevernsinstitusjoner fra tidligere tider, godt dokumentert. Men oppreisningsordningen i Vestfold gjelder ikke for de som ble plassert i her fra andre kommuner. Selv om det er ukjent for dem at de opprinnelig kom fra en annen kommune.
Les også: Dagens tilsynsordninger avdekker ikke overgrep
– Jeg har full forståelse for søkerens situasjon, men dette er ikke et enestående tilfelle, sier leder for oppreisningsutvalget i Vestfold, Mona Røkke til NRK Østafjells.
Hun understreker at oppreisningsordningen i Vestfold er en frivillig ordning kommunene har gått inn på, og at den kun er moralsk ordning, og ikke en juridisk.
33-åringen har klaget på avvisningen av søknaden, som hun ventet på i 15 måneder. Nå er resten ”advokatmat” sier hun til Vestfold Blad.
– En oppreisning kan ikke gjøre ting ugjort, men den kan gjøre at jeg kan sette sluttstreken jeg trenger. Nå blir det liggende å gnage over allerede dårlige barndomsminner. Er ikke min barndom like mye verdt som de andres? spør hun.
Vestfold Blad følger opp saken.