Når mamma ikke kan se

Joel (3) og Milla (5) er som barn flest glad i å tegne. Joel vil gjerne vise fram tegningene sine, og mamma skryter. Hun kan ikke se hvor flink Joel har vært. Men hun sier det likevel. Storesøster Milla forstår at mamma er blind. Hun hjelper ofte til med å finne fram klær, sko og andre ting. Millla tar mamma i hånden og leier henne slik at de kommer seg fram.

Liker å pynte seg

Hun har tatt på seg maskara og eyeliner. Helt på egenhånd har hun sminket seg, selv om hun ikke ser. Heidi Halvorsen liker fortsatt å pynte seg. I halsen har hun et lekkert smykke. Det er ikke så lett å se på Heidi at hun er blind. De grønnbrune øynene hennes bærer ikke preg av sykdommen. Hun har Retinitis pigmentosa (RP), populært kalt tunellsyn. Diagnosen fikk hun først 18 år gammel.

– Jeg har brukt briller siden jeg var fire år. Rett før jeg skulle begynne å ta lappen, skulle jeg bare sjekke synet. Da fant de ut at jeg ikke hadde sidesyn. Det ble aldri noe sertifikat på meg, sier Heidi som hadde mellom fem og ti graders synsfelt da det ble oppdaget. Vanligvis har man et synsfelt på 180 grader.

Tøff beskjed

– Det var tøft å få diagnosen. Spesielt da jeg fikk vite at sykdommen var økende, og at mange blir blinde når de er mellom 30 og 40 år. Tøffest var det nok likevel for foreldrene mine, forteller Heidi. De hadde av og til snakket til henne fordi det fortsatt lå brødsmuler igjen på benken etter at hun hadde tørket. Rett som det var snublet hun. Da kom det gjerne kommentarer som: ”Se deg for da! Følg med hvor du går!”. Nå gikk det opp for foreldrene at Heidi ikke kunne hjelpe for dette. De fikk derfor dårlig samvittighet.

Fant styrke i troen

Heidi har i mange år vært personlig kristen.

– Troen har nok hjulpet meg mange ganger. Jeg er ikke bitter fordi jeg mistet synet. Jeg vet at jeg har en himmel i vente, og der skal jeg se, sier Heidi. Hun har et nært forhold til Gud, og ber ofte.

Heidi sier hun nærmest er glad for at sykdommen hennes ble oppdaget så sent. Det førte til en mer normal barndom, der hun på tross av dårlig syn, både spilte håndball, syklet til skolen og lekte som barn flest.

Hun kjørte til og med moped, men en dag krasjet hun og har siden ikke kjørt. Selv etter at hun fikk diagnosen, fortsatte Heidi livet som før. Uten hjelpemidler.

Etter videregående gikk hun et år på Bibelskole i Sandefjord, og jobbet deretter som barne- og ungdomsarbeider i fire år i Mysen. Hun begynte å studere ved Universitetet i Oslo da hun var 24 år, og har bachelor i spesialpedagogikk. Heidi har alltid vært skoleflink og glad i å lese. Det siste året hun studerte ble skarpsynet dårligere og hun fikk ofte vondt i hodet. Da begynte hun med lydbøker.

Størst av alt er kjærligheten

En stor dag: Torkjell insisterte på å gifte seg mens Heidi enda kunne se. 29. september 2001 giftet de seg i Trøgstad kirke på Skjønnhaug. Foto: privat

Da Heidi var 22 år gammel møtte hun Torkjell som siden skulle bli hennes mann. De var på en kristen ungdomsleir i Tsjekkia. – Jeg så fortsatt mellom fem og ti grader, men brukte ikke hvit stokk. Selvsagt gjorde jeg meg noen tanker i forhold til om noen ville ha meg siden jeg hadde det handicapet, sier Heidi. Men Torkjell tvilte aldri. 29. september 2001 giftet de seg i Trøgstad kirke på Skjønnhaug. Det sies ofte at kjærlighet gjør blind. I denne sammenhengen får begrepet en annen betydning. Torkjell, som selv har vokst opp med en svaksynt mor, valgte ikke minste motstands vei da han svarte ja til sin kjære Heidi.

– Det at Heidi kom til å bli blind var aldri noe hinder for meg. Kjemien stemte og hun var ei søt jente. Alle samliv har sine utfordringer, sier Torkjell. Han beskriver Heidi som en fantastisk mor, omsorgsfull og kjærlig.

– Mange andre i samme situasjon kunne nok blitt både selvmedlidende og bitre. Men Heidi er stort sett bare positiv. Jeg tror ikke det er mange som har noe vondt å si om henne, sier Torkjell.

Fikk se begge barna

Milla kom til verden på Vestfold Sentralsykehus på mammas bursdag 16. november 2005.

– Den gangen kunne jeg fortsatt se litt. Fordi jeg ser relativt normal ut i øynene var det ikke alle på sykehuset som var klar over at jeg var svaksynt. Jeg klarte meg stort sett på egenhånd. Men den gangen gikk vi på Bibelskole i Våle og bodde på internat. Torkjell jobbet ikke, og vi var sammen hele tiden. Det var fantastisk stas å bli mamma, forteller Heidi.

Joel ble født 28.juli 2007. Heidi rakk akkurat å se sønnen sin, men da han var seks måneder mistet hun synet helt på det øyet som fungerte best. Det var en stor overgang. Siden den gang har Heidi bare kunnet skille mellom lys og mørke samt ane konturer og bevegelse. Hun vil trolig aldri få se barna sine igjen. Heidi er likevel glad for at hun rakk å se dem før synet forsvant. Ingen av barna har arvet Heidis sykdom.

Morskjærlighet: Heidi Halvorsen fikk se begge barna sine før hun ble blind. Det er hun glad for. Hun tilbringer mye tid sammen med Milla (5) og Joel (3).

En tung tid

Svangerskapet var en medvirkende årsak til at Heidi mistet synet. Torkjell begynte å jobbe og Heidi var alene med ansvaret for to små barn mesteparten av dagen. Bleieskift greide hun fint.

– Det høres kanskje ekkelt ut, men jeg måtte bare bruke hendene og kjenne etter om alt var borte. For meg var det uproblematisk. Det var verre da jeg skulle gi grøt. Da ble det mye gris. Jeg ble plutselig mye mer avhengig av andres hjelp, og mye mer falt på Torkjell. Husarbeid, alt som skal ordnes av praktiske ting utendørs, handling og mye mer. Det var en tøff tid, innrømmer Heidi. Hun og mannen Torkjell tilhører en menighet i Våle som heter Oasen.

– Jeg tror at Gud har gode planer for oss, og jeg tror han har bruk for meg. Det er spesielt et Bibelvers jeg gjerne tar fram i tunge stunderi: ”For jeg vet hvilke tanker jeg tenker om dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere framtid og håp”. (Jeremia 29:11)

Griner med Gud

Heidi mener selv hun er velsignet med godt humør og positiv tankegang.

– Men det hender jeg blir lei meg og får tunge stunder. Da går jeg inn på gjesterommet og griner litt sammen med Gud. Det pleier å hjelpe, sier Heidi med et smil.

Hun har et stort nettverk rundt seg og er svært engasjert i menighetens barnearbeid. Hun spiller piano, synger og reiser rundt på ulike kristne tilstelninger. Heidi er også aktiv i kristent arbeid blant blinde og svaksynte (KABB). I dag er hun midlertidig ufør, ungene går 80 prosent i barnehage og mannen jobber som lærervikar på Kirkevoll skole i Våle. Heidi føler likevel at dagene går fort. Hun klarer mye selv om hun er blind. Dagene går med til planlegging av aktiviteter i menigheten. Dessuten er hun frivillig pianolærer og hun går på kurs i Oslo for å lære seg punktskrift. Ellers fyller hun dagene med litt husarbeid.

– Jeg har talende kjøkkenvektvekt, slik at jeg kan bake. Jeg kan vaske badet og jeg kan vaske klær. Jeg kan se forskjell på lyse og mørke klær, sier Heidi som klarer seg bemerkelsesverdig bra.

Fra fiende til god venn

Trives på landet: Heidi, Torkjell, Milla og Joel trives godt med å bo i landlige omgivelser. Her kan de gå turer i fred og ro, og Heidi har gjort seg kjent ved hjelp av den hvite stokken. Familien har funnet seg godt til rette i Kjærranveien i Nykirke.

Å bruke hvit stokk var lenge uaktuelt, selv om hun fikk mange sårende kommentarer fra uvitende folk som trodde hun var full eller uhøflig da hun snublet eller skumpet borti folk. Da hun gikk gravid med Joel, bestemte hun seg for å bruke stokk. Siden har stokken gått fra å være hennes verste fiende til hennes beste venn.

– Jeg er avhengig av den. Nå møter jeg mye mer hjelpsomhet og forståelse fra folk også.

Viktig med humor

Den sprudlende tobarnsmoren tar seg ikke selv så høytidelig. Hun har selvironi og en smittsom latter når hun forteller om gaven hun skulle gi til mannen på Valentines day.

– Jeg hadde bestilt en samlivsbok til ham som heter «Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus». Det skulle være en gave. Pakken hadde kommet i postkassa, og jeg hadde gjemt den, slik at han ikke skulle finne den. Under en romantisk middag gikk jeg for å hente det jeg trodde var gaven. Torkjell skjønte ingenting da han åpnet. ”NAF boka?”, sa han spørrende. Da skjønte jeg at jeg hadde tatt feil, sier Heidi og ler høyt. Hun har også flere ganger opplevd å ta feil mann i hånda på butikken.

– Det er viktig å kunne se det komiske i ting og le litt av seg selv, sier Heidi.