Når livet går i slow motion

Det er syv år siden nå. Lise hadde akkurat passert 40 år, og som mamma til tre barn levde hun et aktivt liv på Ringshaug, rett  utenfor Tønsberg. 

– Jeg har alltid tenkt at jeg aldri skal bli syk. Men jeg merket etter hvert at jeg ikke klarte å prestere på samme måte som før, sier Lise. 

LES OGSÅ: Da farfar forsvant

Bremser utviklingen

Omtrent 8.000 lever med Parkinson i Norge i dag. De fleste får sykdommen mellom 55- og 65-års alder, men mennesker helt ned i 20-års alderen har fått diagnosen. 

– Sykdommen for min del har utviklet seg sakte. Jeg har lyst til å bli gammel med sykdommen, og med positive tanker skal jeg få det til. 

Lenge var hun i full jobb, og i mange år var det kun lette symptomer hun merket av sykdommen. 

– Jeg må sove og hvile mer. Ting går i slow motion. Mange ser friske ut, det kan være både positivt og negativt. Noen har problemer med å svelge, at de sikler og skjelvinger.  

Lise måtte til sist slutte som sosiallærer på Byskogen skole. Nå er det arbeidet i Parkinsonforeningen hun brenner for. 

– Til å begynne med ville jeg ikke være en del av foreningen. Jeg hadde ikke tid, og det var liksom ikke meg, sier Lise. 

Men sykdommen tok henne igjen, og i dag leder hun Parkinsonforeningen i Vestfold. 

– Hehe, jeg ble spurt åtte ganger før jeg sa ja, sier hun. 

En vitamininnsprøytning

Det er torsdag, og en gjeng spreke damer har samlet seg i stuen til Lise for trening. Sofa og bord er skjøvet til siden, og erstattet med sklimatter. Felles for dem alle er at de har Parkinson, og trenger å holde seg i aktivitet for å bremse sykdomsutviklingen. 

– Parkinson er lettere å forebygge enn å behandle, sier Inger Tømte. 

Hun får støtte av fysioterapeut Ragne Slaatten-Modigh.

– Når man har Parkinson blir kroppsbevisstheten redusert. Men får ofte mindre og saktere bevegelser. Derfor er det noe vi jobber mot for å bremse den utviklingen. 

(Saken fortsetter under bildet)

Lise Gro Flakstad var 40 år da hun fikk Parkinson. Hun er opptatt av å få informasjon om sykdommen ut. – Alle bør ha et kurs i det, sier hun og forklarer at mange blir tatt for å være full og rusa.

Slatten-Modigh har en gruppe Parkinson-pasienter i Sandefjord og en i Tønsberg som hun trener sammen med en gang i uka. Tiltaket er støttet av Parkinsonforeningen, og det er plass til flere deltakere. 

– Her har vi det ikke trist og tungt. Det er en kilde til håp og livsglede, sier Tone von Hafenbrädl. 

Alle damene er enige om at den ukentlige fellestreningen er viktig for å forebygge en forverring av sykdommen. 

– Jeg funker ikke uten trening. Det er bra for nakke, rygg og skuldre, forteller Bjørg Solberg. 

De legger ut mattene, og Slaatten-Modigh viser og demonstrerer enkle øvelser som er inspirert av pilates og yoga. 

– Store bevegelser og rotasjon er viktig, sier hun.

– Og å snakke høyt, legger Bjørg til. 

LES OGSÅ: Kjempet for en verdig slutt

Kan se full ut

Parkinsonforeningen i Vestfold er en aktiv forening. Og lederen Lise sier at de gjerne legger møtene sine rundt om i hele Vestfold. 

– Vi vil bli kjent i fylket vårt, sier Lise. 

Det er det som er hennes jobb nå. Hjelpe andre med Parkinson. For det kan være tøft å ha Parkinson.

– Noen folk himler med øynene fordi det kan se ut som man er full, eller at det er noe annet rart med meg. Det er et nederlag og lavmål, og mange slutter å gå ut. Man kan være ustø, og ting går litt sakte. Man blir rett og slett tatt for å være dum, opplever Lise. 

Hun måtte derfor informere skolen til hennes barn om sykdommen. 

– Man tror jo at Parkinson er en ”gammel mann-sykdom”. Jeg er jo bare 48 år nå, men jeg søler og knuser glass, sier Lise. 

Hopper på trampolinen

Lise forteller at det er viktig med gode venner som aksepterer symptomene. 

– Man beholder personligheten, og det å bli tatt på alvor er viktig. Man klarer det utroligste med litt hjelp og vilje fra andre. Jeg må bare akseptere at ting ikke går så fort lenger, selv om hodet henger med. 

Men forventningene fra omgivelsene henger ikke alltid sammen med det som er realistisk. 

– Sånn som dugnader og skoleaktiviteter - det er ikke alltid slik at jeg kan stille opp på lik linje som alle andre. 

Hun forteller at hun nå har kjøpt seg sykkel, og at hun fremdeles er ute og hopper på trampolinen. 

– Det er selvfølgelig dager der du er mer utafor enn andre, og bare vil være hjemme. Men slik er det jo for alle. Det er viktig å gjøre det du er god på. Livet stopper ikke opp selv om du har Parkinson.

LES OGSÅ: Ildsjel med nye jern i ilden