Møt Marianne Henriksen - helt privat

– Ja, jeg var litt shaky da første utgave var ute, smiler Marianne Henriksen.

Vi har tatt turen hjem til redaktøren vår, og gjennomfører et intervju helt i tråd med den åpenheten og friheten hun forfekter for redaksjonen og avisa. Vi vil vite hvem hun egentlig er, og hva som førte henne hit. Stemmer det virkelig at den langbeinte jenta med rufsete hår er vokst opp i Smiths Venner?

LES OGSÅ: Hvorfor lyver Tønsbergs Blad?

Rampejente

Hun har hatt rastafletter de siste ti-15 årene, og har dermed knyttet gode kontakter med flettekyndige vestfoldinger fra eksotiske himmelstrøk

– Ja, det stemmer det. Jeg het Vedvik til pikenavn, og i Tønsberg taler det navnet sitt tydelige språk. Jeg vokste opp på den tiden jenter gikk i skjørt uansett vær og føreforhold, og radio, TV og popmusikk var tabu, sier Marianne og humrer.

Hun legger til at hun tøyde nok grensene litt ekstra, selv om det kun var de som leste «kodene» som reagerte.

– Jeg hadde nok litt kortere skjørt og høyere splitt enn alle andre, og snakket nok litt for mye med guttene – du vet, jeg hadde jo så mange kjekke fettere. Heldigvis er det ikke slik lenger, menigheten har utviklet seg i positiv retning. Ting som før var tabu har blitt ubetydeligheter, det er mennesket på innsiden som teller mest.

TV i skapet

Hele Tønsberg jublet da Marianne Henriksen ble født i 1970? Hun så nemlig dagens lys idet barnetoget passerte sykehuset 17. mai.

Familien hun vokste opp i besto «bare» av fem barn, som ble til seks da foreldrene ble fosterhjem for en nabojente.

– Jeg opplevde ikke så store ulikheter mellom meg og de andre i klassen slik som mange andre gjorde på den tiden. Men det ble en litt merkelig måte å vokse opp på, vi hadde faktisk TV i skapet, og radioen sto pent plassert bak en gardin i stua, smiler Marianne.

– TV i skapet? Radioen bak gardina?

– Ja, du vet dersom venninnene mine i Smiths Venner så at vi hadde radio og TV kunne det blitt misunnelse og diskusjoner hjemme hos dem, og om vi ikke hadde hatt radio og TV hadde vi jo flydd ned dørene hos naboene. Vi fant liksom vårt system, som gjorde at ting fungerte. Men det var nok også alle disse reglene, som jeg ikke oppfatter som viktig her i livet, som gjorde at jeg valgte andre veier, sier Marianne.

Ble tegnefrelst på møtene

Da hun er ungdom sklir hun mer og mer bort fra menigheten.

– Jeg er ikke noe flokkdyr, og fikk etter hvert et større nettverk utenfor enn innenfor. Jeg er et fritt menneske med tro, men ikke en så aktiv tro som det er i Smiths venner – eller DKM som det heter i dag.

Hun mener at oppveksten i menigheten har gitt henne mye positivt.

– Tegneferdighetene mine må møtene ha mye skyld i, ler hun, og forteller om timelange kristelige møter flere ganger i uka.

– Jeg har også fått en ekstrem samvittighet, sier hun og blir alvorlig i tonen.

– Det slemmeste jeg har gjort er å pakke inn småstein i tyggispapir og gi det til nabojenta, Sissel. Det var kjempeslemt, og endte med husarrest etter at en ilter mormor kontaktet mamma.

LES OGSÅ: – Har aldri blitt utsatt for press eller styring i mitt redaksjonelle virke

Vann er pyton

Hun er ikke døpt, for i Smiths Venner er det voksendåp. Noe som var helt uaktuelt for Marianne før hun gikk ut av menigheten.

– Jeg har så vannskrekk, så det var helt uaktuelt. Ute i vannet må du under med hele deg, sier hun og aner ikke hvor vannskrekken kommer fra. Resten av familien ter seg som fisk i vannet.

– Jeg kan svømme, men ikke så langt, prøver hun å overbevise meg med, samtidig som hun demonstrerer hvordan det gjøres. Hodet holdes høyt hevet, halsen strekkes oppover.

Så det er derfor hun kaller seg et udøpt medlem av Statskirken... Marianne røper at hun i 1993 fortalte om bakgrunnen sin på «Sånt er livet». Det var første gang en positiv barndomsopplevelse fra trossamfunnet ble formidlet på denne måten.

Designet øl, brød og wienertoast

Marianne var på reklameplakaten for Hvalrocken 1991, derav tilnavnet Hvalrævva?

Da var hun allerede i god gang med å etablere et lite designbyrå sammen med en eldre kollega fra reklamebyrået hun jobbet i ved siden av designstudiene på Gloppe i Larvik.

– Vi startet opp i 1991. Da sto vi begge uten jobb som følge av dårlige tider og dårlig styring på vårt felles arbeidssted, og startet opp hjemme på kjøkkenet hos kollegaen min, som var økonom.

Tross at de startet uten annen kapital enn evner og kunnskap, klarte de å løse spennende utfordringer for kundene de fikk. Som Eventyrserien for Hansen & Næss, brødene med Rasmus på loffen, Rødhette og Askeladden i navn og illustrasjoner. I 1997 tok Marianne over firmaet alene, og drev det fram til hun solgte aksjeselskapet i 2007. I denne perioden jobbet hun tett med Grans Bryggeri, og har ikke få fristende øl- og brusetiketter på samvittigheten. Likeså malingspann fra en liten produsent i Sandefjord.

– Grans Bare Øl slo veldig godt an. Det var bra, for målet var å utkonkurrere Lidl på øl, og slå tyske merker ned i støvlene. Ølet ble omtalt som årets gaselle-produkt i Dagens Næringsliv i 2005. Jeg jobbet tett med Morten Gran, som i dag er administrerende direktør ved bryggeriet, og var flere ganger i møte med Ole Robert Reitan for å løse flere designoppgaver for Rema 1000- kjeden, sier Marianne.

Bilder i ord

Den iherdige jobbingen med design, er også en av årsakene til at hun i voksen alder utdannet seg til journalist.

– Jeg ville møte mer mennesker i jobben. Formidle gjennom ord og bilder, og ikke bruke dagene på 7,8 ganger 11 cm flater, slik etikettene krevde. Jeg ville skrive gode historier, formidle reportasjer folk kunne kose seg med i sofakroken, sier Marianne.

Hun begynner i praksis, og etter hvert som fast frilanser, for Aller Internett og nettavisen Propaganda. Etter hvert blir denne nettavisen en del av na24.no, og Marianne blir med på lasset.

Hun spedde på med faste oppdrag for flere medier, og havnet etter hvert i vestfoldpressen. Det ble et kort vikariat i Tønsbergs Blad, et lengre i Sandefjords Blad, før hun ble fast ansatt der. Og tillitsvalgt.

En families mareritt

En kald novembermorgen i 2007 får hun en forferdelig beskjed. Moren ringer.

Nevøen på 19 år har tatt livet sitt. Den alltid smilende gutten med glimt i øyet, gutten hun passet på som liten, som hun holdt jevnt kontakt med på Facebook og som alltid var omgitt av venner hadde gjort det verst tenkelige.

Søsteren på 14 fant ham, og Marianne møter en familie i sjokk hjemme på Husvik, der broren med familie bor like ved siden av foreldrene hennes.

– Jeg tok på meg å nøste opp i det siste døgnet, den siste uka hans. Hvorfor gjorde han det? Vi fant svar på en del, blant annet at han var innblandet i en bilulykke, og pådro seg en hodeskade under en time før. Men det viktigste jeg lærte i den mørke tiden som fulgte, var åpenheten og omsorgen som preget nabolaget. Alle var velkomne hjem til broren min, som fortsatt er medlem av Smiths Venner.

Sorg og omsorg på tvers av tro

Naboer, kolleger og venner fra menigheten var ikke redde for å ringe på og uttrykke sin medfølelse, spørre hvordan det gikk.
– Michaels venner både i og utenfor menigheten møtte åpne dører og omsorg. Michael gikk ikke fast i menigheten lenger, men hadde mange venner der og fikk en stor begravelse i sin barndoms menighet. Søndre Slagen kirke var fylt til randen. Arsenalskjorta blant alle rosene ble lagt godt merke til i gravlunden, som et symbol på hva gutten var opptatt av.

Denne opplevelsen gjorde også noe med henne som journalist, forteller Marianne. Hun opplever at hun taklet mye bedre å møte mennesker i vanskelige livsfaser.

Viktig livskunnskap

– Det var et kjempesjokk og helt forferdelig. Som journalist er det en stor fordel å ha opplevd noen belastninger. Etter at Michael døde klarte jeg å høre sterke historier, og skrive dem på en måte som gjør at du kan leve deg inn i det, uten at det oppleves som sosialpornografi. Og jeg lærte at noen ting kan ikke gjøres ugjort, alt kan ikke bli bra igjen, selv om det kommer inn kroner på en konto, en dom faller eller hender strekkes ut for forsoning.

Marianne mener at det er viktig at vi skriver om også de vanskelige tingene, de som andre kan kvie seg for å snakke om eller ta initiativ til å få gjort noe med.

Marianne Henriksen sørget for at tidligere barneverns-barn ble garantert innsyn i egne mapper etter fylte 18 år, i de tilfellene etatene krevde feilaktig foreldrenes samtykke, og er omtalt som en sterk bidragsyter til dagens oppreisningsordning for de som har lidd omsorgssvikt i fosterhjem eller barnehjem i Vestfold.

– Noen saker hadde vært behagelig å ikke ta i. Å la forbigå med en nøytral notis. Slik som da omtalen av vedtaket om ikke å granske barnehjemmene i Sandefjord for noen år siden ble publisert. Men hadde ikke de ubehagelige sakene, de kritiske spørsmålene og de vonde opplevelsene kommet fram i lyset, ville vi heller aldri hatt en mulighet til å forbedre samfunnet og komme oss videre, sier Marianne.