Kjempet for en verdig slutt

Det er den stille gråten som vekker henne. Gjør henne fort lys våken.

Brystet hans hever og senker seg. Pusten kommer i gråtende hikst. Blikket er vått, og helt klart. Hun ser fortvilelse og avmakt, følelser som endelig får utløp. Hun holder runt ham. Forsøker å trøste, beskytte. Omsider blir pusten hans jevn, og søvnen vinner kampen omsinnet.

Senere gråter hun på badet. Takknemlig. Tenk, han hadde et klart øyeblikk. Hun setter på en ny klesvask. Undertøy, bukser og håndklær fyller rommet. Verken maskin eller skittentøykurv klarer å holde unna det stadig voksendet berget av klær. Men Gerd holder unna. Besøkende har til gode å kjenne eimen fra klærne hans i hjemmet deres i Sandefjord.

Kjærlighetens andre vår

Siden de først straff hverandre på Malias strender i 1992, har Gerd Brattås og Frank Johnsen opplevd mye sammen, på godt og vondt. De opplevde begge kjærlighetens andre vår etter å ha mistet sin første ektefelle. Kanskje er det denne erfaringen som har gitt Gerd krefter til å bli ved Franks side, etter hvert som hans funksjoner har svunnet?

– Vi var ofte på jazzklubben ”Gamle Christiania” i Oslo. Vi gikk på teater, konserter, og diskuterte felles interesser, forteller Gerd.

I Frank fant hun først en venn, som senere ble til noe mer. Hver kveld lot han fingrene danse lekent over pianotangentene, for å gi henne godnattsangen deres – Duke Ellingtons «The Sunny Side of The Street».

De følte seg på topp i livet. Samtidig kom sykdommen snikende. Gerd ble sakte men sikkert tvunget til å gjøre valg hun ikke ville. Men de ble nødvendige.

– Jeg ville jo så gjerne ta meg av alt selv, han var jo mannen min, vet du, sier hun.

Den skarpe ingeniøren

Gerd Brattås mottok i høst kongens fortjenestemedalje for sin frivillige innsats. Hun er en dame som har satt spor etter seg, både som engasjert på vegne av Gurvika der funksjonshemmede har fått sin ferieperle, og for andre pårørende til demente.

Frank gjorde inntrykk på Gerds mange klienter, og jeg var en av dem. Som soneterapeut og akupunktør fant mange nybakte foreldre med kolikkbarn veien til hennes hus på Haukerød i Sandefjord.

Jeg fikk et uforglemmelig møte med Frank. Bærebagen med den nyfødte ble saumfart hver gang jeg møtte til avtalen min. Og jeg fikk høre det dersom han mente barnet ikke hadde det forsvarlig der nede. Han hadde jo studert tema krybbedød i løpet av sin karriere.

– Hvordan ville du ha følt det, om du lå der og knapt fikk puste av tepper, klær og dyner, under et lufttett nett? Spurte han.

Mødrene forsøkte å begrunne, men det var ikke lett når Frank først kom på gli. Han forklarte om lufttilførsel, kroppens behov for oksygen og spedbarns utvikling.

Mødre trøtte av nattevåk, midt i ammetåka, var ikke alltid like åpne for hans budskap; dårlig oksygentilførsel og ventilasjonsmuligheter kan være en medvirkende årsak til krybbedød. Uansett, etter et møte med den sta mannen, var det ikke mange myggnett å se over vognene med unger på vei inn til behandling hos Gerd.

En dag tar Gerds voksne datter Gunn henne til side for en fortrolig samtale. Hun synes Frank har forandret seg, og er redd Gerd ikke merker det.

-– Mamma, noe er alvorlig galt med Frank, sier hun.

– Han har blitt skikkelig rørete, du må få ham til legen. Få tatt en skikkelig sjekk.

Men Gerd kan, eller vil ikke se det. Hun avfeier datteren med at ingeniørmannen bare er litt distré.

– Han har alltid vært litt i sin egen tankeverden, vet du.

Men datteren vil ikke høre på det øret. Dette er noe annet. Noe galt.

Dag for dom

Distré. Det var det Gerd så lenge sa til seg selv. Uten helt å tro på det. Han hadde jo så mye ansvar. Gikk under kallenavnet ”Professoren”. Med mye ansvar i bedriften han jobbet i. Men frykten hadde både Frank og Gerd kjent på lenge. For begge søstrene hans hadde fått diagnosen Alzheimers Demens.

Krokusen blomstrer, det er vår i lufta, året er 2001. Gerds besøkende merker en forandring med Frank. Mødrene som kommer for å få behandling, får ikke lenger noen preken. Frank ser på den lille, men de innstendige advarslene uteblir. Forklaringene kommer ikke. Han stikker en finger inn til en liten hånd, smiler midt ned til barnet.

En dag kommer jeg til Gerd til en avtalt behandling. Frank kommer målbevisst mot meg.

– Gerd tar ikke i mot noen idag, du må komme igjen en annen gang! sier han bestemt.

Han stanser foran bilen sin. Lyset bryter i den blankpolerte lakken. Røper nye bulker og eldre riper.

Diagnosen får paret høre i fellesskap, hos fastlegen til Frank. Fronto Temporal Demens, også kjent som frontal Alzheimer, som er en aggressiv form for demens. Legen oppfordrer Frank til å levere inn førerkortet. Frank sier ingenting.

Vel hjemme hos Gerd, kjører han bare av gårde. Og Gerd venter. Etter flere timer ringer telefonen. Frank har kjørt til en venn i Oslo.

Etterpå blir han fratatt førerkortet. I virkeligheten er det Gerd som gjemmer det for ham. Tross åpenheten de har hatt til nå, vil han ikke snakke om det.

– En reaksjon jeg merket var at han ofte sto opp om nettene. Jeg fant fuktige lommetørklær ved nattbordet hans.

Hjemme best

Noen måneder etter er Gerd og Frank på plass i en helt ny leilighet i sentrum.

Gerd trenger noe mer lettstelt, oppgavene har blitt mange og ligner mer på dem hun gjorde da hun hadde sine fire barn små.

Hun har bestemt seg for å klare dette alene. For det er hennes mann det gjelder.

– Jeg er jo hans nærmeste. Hvorfor skal ikke jeg klare å ta meg av ham også nå? Vi skal jo holde sammen i både gode og onde dager, vet du.

Men hun kan ikke nyte den nye nærheten til butikkene og kafeene, til bylivet hun har rett utenfor døren sin. Frank må vaskes, stelles og kles på. Nye klær må vaskes igjen, alt må passes på. Tar han seg en tur ut i den åpne svalganen kan mye ha skjedd. Har han gjort fra seg noe sted? Har han spredd ulukt i beplantningen utenfor hos naboene?

Likevel er blikket der, det kjærlige milde blikket som følger ham der han famlende og stille beveger seg i leiligheten.

En utredning av kommunens demensteam gjør situasjonen bedre. Gerd får noe avlastning med Frank på et dagtilbud.

Men de besøkende ser at hun blir mer og mer dradd i ansiktet. Hun kan ikke lenger skjule at det tar på å pleie Frank døgnet rundt hjemme.

Grepet løsner

Den siste ferieturen: Gerd og Frank la ut på en feriereise hun skulle komme til å angre på. Forvirret og fortvilet forsvant han fra henne, sykdommen ble stadig mer fremtredende.

Gerd har gode minner. Fine opplevelser de rakk å få sammen. Reisene, kunsten og jazzmusikken. I 2005 går tangentene i stå for ham. Da stilner også godnattsangen deres.

– Det er på tide at du slipper taket nå, sier en pleier til Gerd.

Det er en av de dagene hun henter Frank hjem fra avlastning ved Nygård sykehjem. De ansatte her har sett det lenge, de kjenner tegnene.

– Vi bør ta over nå, det er det beste for alle. Vi har et rom til dere, kom med meg.

Pleieren har sett det så mange ganger før. En ektefelle midt i en sorgprosess, som mister den man elsker bit for bit. Men som heller vil slite seg ut enn å måtte gi tapt. Som holder masken. Som ofte kort tid etter å ha gitt slipp på sin demente ektefelle selv sovner inn. Utslitt, uten krefter til å møte egen sykdom i sorgen.

Pleieren viser Gerd og Frank inn på et rom. Ber dem vente her. Gerd føler veggene komme i mot seg. Er det et liv klemt mellom smale vegger som venter Frank nå?

Knærne skjelver der Gerd følger etter Frank. Hun kjenner et press i brystet. Hva vil skje nå? Skal hun ikke være der lenger, når han trenger henne? Er det ikke hun som skal vaske klærne, lage maten han liker og høre pusten hans om natten? Vil han merke at hun ikke er der, og vil hun gå glipp av de dyrebare, klare øyeblikkene hans?

En trygg havn

Hun skyver bestemt tankene til side. De vises inn til et annet rom.

– Her tenker jeg at Frank vil finne seg godt til rette, smiler pleieren.

Rommet har et vennlig preg, et stort vindu slipper lyset inn. Rundt senga vil det bli plass til både godstolen og et bord. Et hjem. Et sted han alltid vil få den pleien han trenger, tenker Gerd.

Vinden leker med håret hennes når hun låser bilen etter seg. Føttene møter varm asfalt. Gerd trekker inn alle duftene fra blomstene langs bygningen. Hun slipper pusten ut i et langt drag. En gruppe pleiere tar seg en hvil sammen med noen pasienter. Skrik, skrik, skrål og barnelatter fra en barnehage i nærheten balnder seg med pleiernes småprat seg imellom.

– Er det ikke skjønt, at endelig sommeren er her? Han venter nok på det, er akkurat ferdig med lunsjen sin, sier pleieren Gerd får øyekontakt med.

Flittige hender flytter permer på innsiden av hjemmet, telefonen ringer iltert. Gerd smiler, og fortsetter målbevist innover. Korridorene blir lengre, og trappene flere ettersom hun går i retning av Fransk rom. Luften blir klammere, dørene hun må gjennom må låses opp. Lette skritt høres mot blank linoleum. Lukten av bonemiddel henger i luften. Blander seg med støvet som gjemmer seg bak radiatorene. En plante har sagt takk for seg, står i et endevindu som en hilsen bare til henne.

Såre minner

Endelig er hun ved døren som bærer nummerskilt 209. Hun har fått malt det med navnet hans, og på det er blomstene like friske i fargen som de ute langs veggen.

– Gutten min, åssen går det med deg i dag? Har du fått spist noe? Her må det luftes! Hun legger kinnet inn til hans, og belønnes med et varsomt kyss.

Blått blikk under hvite øyebryn glimter til, munnvikene trekker seg opp til et smil. Luggen hans faller et øyeblikk ned foran brillene. Gerd åpner viduene på gløtt. Setter på musikk og skjenker to glass med friskt vann fra springen i enden av senga hans.

Det smale rommet har et vennlig preg, fra maleriet som viser utsikten han hadde fra huset sitt, til godstolene som akkurat fikk klemt seg inn mellom senga og veggen.

På hjørnereolen står en liten CD-spiller. Gerd setter på Play, og snart begynner Frank å nynne. «The Sunny Side of the Street». Duke Ellingtons fløyelsmyke toner fyller rommet. De nyter tonene de begge kan så godt, som helt fram til forrige vinter hørtes fra Franks piano. Hver eneste kveld. Hans godnattsang til Gerd.

Skyggene er skarpe. Lydene ukontrollerbare. Inne blir Gerd blank i øynene, selv om Frank sitter med et smil om munnen. Hun ser lengselsfullt ut.

– Men du kan ikke lengte ut etter noe du ikke kan huske følelsen av, sier Gerd ut i luften.

– Selv om du hadde hatt så uendelig godt av å få oppleve det på nytt.

Hun reiser seg, kikker ned på grøntarealet der nede. På pleiere og friskere pasienter som nyter sola ute. En ide begynner å ta form. Hun griper ned i vesken etter blokk og blyant.

Drømmen

En kveld ber Gerd om ordet i eldrerådets møte. Hun forteller om en drøm hun har. En drøm hun deler med pårørende gruppen ved Nygård sykehjem. Om duften av syrin, sjasmin og frukttrær i blomst. Om lyden av sildrende vann. Om buskroser og vannliljer. En hage omkranset av både vintergrønt og løvtrær, et sted der en katt kan komme og stryke seg mot leggen din. En sansehage.

Stedet for sjelefred: Selv når høsten har satt sitt preg på sansehagen, nyter også Gerd roen i den frodige hagen utenfor Nygårds sykehjem. 31. januar er hun invitert til slottet. Her får hun møte kongeparet, og får honnøren som følger med fortjenestemedaljen.

Etter møtet tar en dame kontakt med Gerd. Hun spør om Gerd vil være med i styringsgruppen for sansehagen, på vegne av Pårørendegruppen. Dermed har den lille, sterke damen nådd fram med sitt budskap. En politisk kronerulling starter, godt hjulpet av bidrag fra mange av byens bedrifter. Nå skal sykehjemmet få en sansehage. Det skal bli en hage for rekreasjon og sansetrening.

Nå har Gerd også fått skrivekløe. Hun sender brev på vegne av styringsgruppen. Tiggerbrev. Får omtale i lokalavisen, og etter hvert kommer mange på banen for å bidra.

Gerd hadde sammen med de pårørende rørt ved noe som mange lot seg rive med av. Nei til donasjoner ett sted, ble overskygget av gavebrev fra andre hold.

– Hjelpende hender strakk seg mot oss fra der vi minst ventet det, sier Gerd i ettertid.

LES OGSÅ: Husker lite

Kjærlighetens språk

Sommeren 2007, like før sansehagen åpnes offisielt, får jeg bli med Gerd på besøk til Frank. Varsomme hender løfter ham fra rullestolen ved hjelp av en løftemaskin. Så får han plass i godstolen sin.

Gerd har fremdeles et fang å sitte på, og legger kinnet inn til hans. Igjen får hun et kyss, og fremdeles glimter det til i det blå blikket hans når hun kommer. Selv om han ikke sier noe, viser han at hun fremdeles er ham kjær, et sted dypt der inne.

Barnets blikk: En av de siste gangene jeg treffer Frank sammen med Gerd, er det ikke det skarpe blikket som møter meg. Gerd snakker til ham som hun alltid har gjort, koser ham og pusler rundt ham.

– Hvordan har du det i dag, Frank? Ser du at jeg har med meg besøk? Gerd pludrer rundt ham, setter tulipanene i vasen ved vinduet, stryker ham på kinnet.

Et øyeblikk møter blikket hans mitt. Et kort sekund synes jeg at jeg ser et gjenkjennelsens glimt i det skarpe blå, før blikket igjen ser uforstående ut. Han knuger Gerds hender i sine, trekker pusten og drar inn duften av henne. Han sier fremdeles ingenting. Mannen som en gang snakket flere språk flytende, er i dag uten språk.

Spedbarnsrefleksen

Jeg er i kafeteriaen med Gerd og Frank. Han sitter i stolen sin, med et vart smil om munnen og øynene lukket. Gerd gir ham hånden sin, og selv om han nærmest sover griper fingrene automatisk rundt hennes. Grepet er styrt av refleks. Spedbarnets. Snart skal han trilles ut til duftene, og kanskje vil han også føle at sommeren er her. Gerd forteller hvordan dagene deres er nå.

Hyggestund: I0. desember ble det arrangert Pårørendekafe på Nygård sykehjem i Sandefjord, Gerd var som vanlig med og arrangerte sammen med gode medhjelpere fra Pårørendeforeningen.

– Det hender fremdeles jeg får kontakt med ham, selv om det bare vises med ørsmå tegn.

Stille forteller hun om de siste årenes hendelser. Ser tilbake på de forskjellige stadiene de har vært gjennom. Hun har sluppet hendene til Frank, som fremdeles sitter i rullestolen sin i en sovende stilling. Plutselig hører vi en sår gråt strømme mot oss fra ham. Han holder armene beskyttende rundt seg selv. Knyter seg.

Gerd tror han har et klart glimt. Akkurat nå kan han oppleve noen sekunder fylt av forvirrende tanker, skam og frykt. Gråten stilner, hun holder trøstende om ham.

Savn av venner

Gerd trekker pusten.

– Det er ikke bare tapet av en ektefelle å dele alt med som tar på. Også tapet av gode venner. Mange skremmes vekk fra demenspasienter. Jeg skulle ønske de kunne ha tenkt seg om, sett gleden et besøk kan gi på en god dag, framfor å flykte i redsel fra en venn de ikke kjenner igjen på en dårlig dag.

Hennes gave til Sansehagen, kjøpt inn for pengene hun fikk til 75-årsdagen, står der og skinner også i dag. En høstdag i 2011 møter jeg Gerd, fremdeles hjemmekjent på Nygård sykehjem.

Selv om hun i dag er enke, er ikke engasjementet mindre. Hun hilser på en pårørende som går tur med kona si. Han forteller om den fine glassverandaen som gjør at de kan nyte sansehagen på dager pasientene ikke kan tas ut. Gerd klarer ikke å la være å bli harm over et sanserom, som står ubenyttet.

Pårørendeforeningen samler inn penger, arrangerer hyggekvelder og lørdagskafeer, men det hjelper lite når midlene til nok tid fra pleiere uteblir. Nå er det verdigheten de sloss for. En verdig alderdom og en verdig død.

I januar 2008 sovnet Frank inn, med Gerds hånd i sin. I stillhet har hun akkurat lest Fader Vår for ham. Hun var ved sengen hans natt og dag den siste tiden, og matet ham når han ikke ville ta til seg næring. Hun brukte sitt sunne bondevett og håndlag slik at hans siste dager og timer ikke skulle bli preget av mangel på hennes gode omsorg.

Når hun tenker på årene sine med Frank, smiler hun, selv om hun også er trist.

– Vi hadde jo så mye ugjort sammen. Jeg hadde allerede blitt enke en gang. Likevel er det godt å ha engasjementet som gir meg krefter til å stå på. Du vet, jeg er jo henne som hører til på «The Sunny Side of the Street»!

Marianne Henriksen skrev første del av Gerd og Franks historie som en eksamens-oppgave i Fortellende Journalistikk ved Høyskolen i Oslo, før Frank døde. Den ble publisert i Ukebladet Familien og i Sandefjord Blad i 2007.