Juleglede i Afrika

– Nå er vi ikke lenger sikre på hva som gir oss mest julestemning: snø og dombjeller, eller kameler og gjetere på ”Betlehemsmarken” i Mali?

Men spente på hvordan denne snøen egentlig er, det er vi i hvert fall! Så vi ønsket den første snøen hjertelig velkommen og lagde vår aller første snølykt selv om det var etter sengetid. Sønnene våre Jonatan (8) og Samuel (6) har bodd i Afrika hele livet og har aldri opplevd vinter.

– Hvordan lager man en snøball egentlig?

Pappa måtte trå til med et lite kurs i elementær snøforming. Nå gleder vi oss til å prøve akebrett, kjelke, ski og skøyter etter hvert som muligheten byr seg!

Samuel og Jonatans første vinteroplevelse: Godt å ha med pappa når fenomenet snø skal utforskes.”

Men snø er nok ikke lenger noen forutsetning for god julestemning i vår familie. Og selv om vi gleder oss til å oppleve julegater, julekonserter og store juletrefester, alt dette vi aldri har vært med på som barnefamilie, så er det ikke fritt for at vi også savner adventstida og jula i Mali.

Tørr nese - tegn til jul

I Mali bodde vi i en liten by som heter Douentza. Huset vårt var laget av jordmurstein og måtte smøres inn med kumøkk en gang i året. På de sandete veiene gjennom den lille byen var det flere eselkjerrer enn biler. Desember er tørketid og ”kuldetid” i Mali. Det vil si at det sjelden var mer enn tretti grader på dagtid, og nattetemperaturen kunne synke helt ned til ti grader.

Det første tegnet på at julen var i anmarsj var tørr nese på grunn av plagsomt lav luftfuktighet. Deretter kom de svale kveldene, av og til syntes vi nesten det luktet snø av det kjølige støvet som fylte lufta i skumringstimen.

Ekte julespill

Eselkjerrer, gjetere med store dyreflokker og turbankledte menn på dromedarer hastet forbi huset vårt for å rekke hjem før mørket falt på og dyrehovene virvlet opp enorme mengder støv. Solnedgangen ga den støvfylte lufta en gyllen farge, deretter var kvelden blå en liten stund før det ble svart og stjernebestrødd natt. Slike kveldsstunder ble etter hvert synonymt med julestemning for oss. Hyrder på marken overalt. Vi syntes så tydelig det var Maria og Josef som satt på eselkjerrene og vismenn på kamelene. Særlig etter markedsdagen på søndagene var det ingenting som manglet i julespillet som foregikk utenfor porten vår.

Bakkebygrenda

Det var dårlig med julegateåpninger i Douentza. Men likevel hadde vi fantastisk mange hyggelige stunder med juleforberedelser. På den andre sida av byen bodde det en annen norsk barnefamilie, og vårt lille norske fellesskap kan nok best sammenliknes med Bakkebygrenda. Luciatog og juleavslutninger var fullt på høyde med norske forhold, og aller viktigst var julekakebakedagen.

En lørdag i desember møttes vi i bakgården til våre kollegaer. Gasskomfyrene var flyttet ut for anledningen og det verste støvet av bordene tørket av. Så hadde vi utendørs bakedag, med juleforklær på magen og julemusikk på full guffe. Østlandske pepperkaker og vestlandske julemanna ble produsert i store kvanta.

Hvis noen mistet en deigklump på bakken var det nok av skilpadder, valper og geiter under bordene som visste å sette pris på nedfallet. Skilpaddene fikk til og med være med og spise julegrøt etter bakingen, men vi sørget naturligvis for at det ikke var dem som fikk mandelen som var gjemt i grøtgryta.

Juletrebygging

Det finnes ikke gran i Mali. Farmor puttet ofte edelgrankvister i postpakken med julegaver, og det var med stor glede mor i huset brukte dem i juledekorasjoner. Juletre hadde vi likevel ingen problemer med å skaffe oss.

Juletrepyntin: Jonatan og Samuel pynter den lille juletrebusken de har vært med på å ”montere” i hermetikkboksen.

I stedet for å gå for en kjedelig løsning i plast, bygget guttene i familien hvert år et lite juletre av grener fra et litt stikkete tre i hagen, vakkert montert i en tørr-melk-hermetikkboks som vi etterpå dekket til med silkepapir. Svært fornøyde ble vi alltid med vårt lille juletre som hadde sin faste plass på det lille hjørnebordet i stua vår.

Kirkefest

For nordmenn er julen først og fremst en familiefest, og vi sørget for å få til en ”norsk julaften” hvert eneste år, men ikke alltid den 24. desember. I Afrika foregår julefeiringen i kirkene, og i den lille kirka i Douentza var hele menigheten samlet både julaften og 1. juledag. Nye klær og nyflettet hår hører med, felles middag, kor og juleteater og mange runder med te, peanøtter og frosne saftposer.

Familien Neergård i finstasen 1. juledag: pappa-Ole Harald, Jonatan, Samuel og mamma-Stina har som seg hør og bør fått nye finklær til jul. Jonatan og Samuel er begge adoptert fra Etiopia.

– Aldri har vi hatt så fin jul som i år, pleide barna i kirka å sukke fornøyd når alt var vel overstått.

Vi har lært mye av årene våre i Afrika. Jeg håper erkjennelsen av at ekte juleglede handler mer om fellesskap enn om materiell overdådighet kommer til å sitte i oss lenge! Men at det blir en tur på butikken for å hilse på nissen likevel, det kan vel hende.

Med ønske om en god jul til alle lesere av Vestfold Blad!