– Jeg kommer aldri til å bli gammel

Jeg står opp hver eneste morgen, tusler til speilet, gir meg selv et godt smil, og gir fingeren til min tildelte sykdom. Jeg ler fortsatt og jeg ler godt.

Ordene er festet til Trond for livet med blekk. Over venstre side på brystet har han fått tatovert et lite utdrag av boken han er i gang med å skrive. En bok om livsglede, oppturer og nedturer.

– Jeg er ikke redd for å dø, men jeg har så forbannet lyst til å leve.

Sorg og glede

For tre år siden var Trond en bekymringsløs mann. Han var singel på femte året og levde livet som ungkarer ofte gjør.

– Jeg bodde i en 32 kvadratmeter stor leilighet i Ramnes. At jeg ikke hadde en ny, fin genser til kveldens fest var min største bekymring. Teite og uvesentlige ting, erkjenner Trond.

Men så forandrer alt seg for Trond.

– Jeg hadde en kul på halsen som jeg anså som en fettkul, men som var ett uromoment, forteller Trond.

Flere turer til lege og sykehus gjør at bekymringen for at det ikke bare er en fettkul blir større og større.

Samtidig opplever han den store gleden, han skal bli far for første gang.

– Klokken var rundt åtte på morgenen, og jeg skulle ta min første benmargsprøve klokken ni. Og fy fillern som jeg gruet meg til å ta den. Jeg har jo to store ører, godt plassert ved siden av hodet, som har plukket opp at det å ta benmargsprøve er satan og helvete på en gang, forklarer Trond humoristisk.

Men han legger til at det ikke var så ille som han faktisk trodde.

Trond sier han var veldig nedtrykt da han ankom gårdsplassen til sin nye kjæreste, Lin Zera Tordly Jensen. De var nyforelsket, og Lin skulle være med som støtte på sykehuset.

– Det var ett eller annet som er litt rart denne morgenen. Klarer ikke å sette ord på det. Hendene hennes er plassert bak ryggen, sånn som jeg husker fra barndommen av. Hvilken hånd velger du, greie. Jeg velger ikke å si noe, bare smile pent, forteller Trond med et smil om munnen og demonstrerer hvordan Lin så ut.

Armene blir strekt frem, og Lin har to hvite baby sokker i hånden.

–Du skal bli pappa, Trond. Du skal bli pappa, Trond, gjentar Lin.

– Jeg skal bli pappa, Lin, sier Trond og slenger seg rundt halsen på kjæresten.

Tårene triller og tanken på benmarg er helt blåst bort. Tanken på kreft er fløyet vekk.

Syk, men ikke motløs

– Et etterlengtet vendepunkt kom den morgenen i oktober, sier Trond.

– Jeg smilte hele veien inn til sykehuset. Legen sa at han aldri hadde møtt noen som var så glad før en benmargsprøve før. Det kommer jeg aldri til å glemme.

Men det er som Trond og legene frykter - høsten 2009 får han påvist kreft. Non-Hodgkins lymfom, stadium fire, mer allmentkjent som lymfekreft i siste fase.

– Jeg vil aldri bli kvitt kreften, sier Trond.

Alt blir snudd på hodet den høsten, og Trond er evig takknemlig for at til tross for kreften, klaffet alt bra.

– Det er det beste som kunne skjedd. At jeg traff Lin, hennes to døtre Emma og Marte, og at vi fikk Thelma.

Og han nekter å gi opp. Sommeren 2010 kommer lille Thelma Olivia til verden, og en ny gnist tennes hos Trond.

– Jeg ønsker å tilbringe så mye som mulig tid med dattera min.

LES OGSÅ: Scenefall avdekket kreft

Cellegiftens mareritt

Etter å ha vært med på et prøveprosjekt, som ikke ga ønsket resultat for Trond, og en lang cellegiftkur, er håpet nå at kreften ikke skal utvikle seg videre.

– Da jeg fikk beskjed om at jeg måtte begynne på cellegift, da gråt jeg. Det var noe jeg absolutt ikke ønsket. Men jeg er en opplevelse rikere, det er ikke alle som kan skryte av at de har vært gjennom en syv måneder lang kur, sier Trond.

Kuren var ferdig i mai, nå får han et antistoff hver tredje måned som skal kapsle inn kreftcellene. Før han etter hvert starte med ny cellegiftkur, som igjen skal slå kreften tilbake nå det blir nødvendig. Håpet er at han kan vente ett år til før ny kur.

– Cellegift er helt forferdelig. Jeg reagerte så kraftig. Vi kjørte for eksempel gjennom Tønsberg sentrum en gang. Lin kjørte, Thelma satt bak. Jeg med hodet ut av døra og spydde som en gris.

Flyttet til utlandet

Trond vet at han mest sannsynlig ikke vil få oppleve å bli gammel.

– For hver cellegiftkur blir jeg svakere. Immunforsvaret blir dårligere og dårligere. Jeg kommer sikkert til å dø av influensa eller noe. Man har en potensiell levealder på ti år, da har jeg nå åtte igjen. Men selvsagt kan det gå fortere eller man kan leve lenger, forklarer Trond.

Derfor flyttet han, Lin, Thelma og Lins to eldre døtre til Spania (Grand Canaria) i høst. Huset på Nøtterøy er leid ut for ett år.

FAMILIELYKKE: Idyll i Spania.

– Vi vil være sammen, men jeg må være realistisk. Jeg vil nok aldri bli pensjonist, sier 35-åringen.

– Jeg fant ut at jeg må gjøre noe med livet. På Grand Canaria er det tilrettelagt for norsk skole og gode flyforbindelser hvis det skulle være noe. Og det er varmt hele året.

Da Vestfold Blad møter Trond for noen uker siden er han hjemme en kort tur for behandling.

– Jeg har tatt prøver og fått antistoff, sier han.

Støtte fra Kreftforningen

Trond presiserer at han hadde ikke reist hvis han ikke hadde fått klarsignal fra legene og Nav.

– Jeg skjønner ikke hva folk klager på når det gjelder Nav. Det var ikke noe problem at jeg dro, og jeg lever trossalt på trygd. Jeg må bare få takke Berit på Nav, hun og Nav hjelper mange, sier Trond, men legger samtidig til at han skjønner at for andre kan det oppstå problemer og.

Får at familien skulle får det til økonomisk søkte Trond også Kreftforeningen om støtte.

– Jeg fikk 20.000 kroner fra Kreftforeningen. Det var utrolig bra.

LES OGSÅ: Griper dagen

Ikke bare bare

Men livet på ferieøya gir mye fritid til egne tanker.

– Det er vanskelig å holde på de positive tankene hele tiden. Noen ganger tenker og føler jeg kreften bare vokser som dritt inni meg.

JUL I VARMEN: I høst flyttet Trond sammen med jentene sine Thelma Olivia, Marte (17), Emma (14) og Lin.

Ett halvt år til skal familien bo i utlandet før de vender hjem til Nøtterøy.

– Jeg blir lei meg av å leve i uvisse. Det er mye jeg ikke kommer til å få med meg. Og for tiden har jeg litt kort lunte og blir lett irritert.

– Det blir som å ha en leiemorder etter deg hele tiden. Du vet du har noen etter deg, og du vet du kommer til å bli skutt til slutt. Det er veldig slitsomt og alltid ha noen som lusker rundt etter deg.

Trond mener hans historie er en gladhistorie selv om prognosene er dårlige.

– Jeg er stolt at vi får det til. Det er vanskelig å leve et familieliv og da med kreft i tillegg...

– Dette er egentlig en gladhistorie.

LES OGSÅ: - Ingen grunn til bekymring