Hvilket livssyn har eierne av Vestfold Blad?

Sett fra vår side kan Tønsbergs Blads angrep mot Vestfold Blad sammenfattes i to avdelinger. For det første mener avisen at vi driver ”hemmelighold”, dokumentert ved at avisens styreleder angivelig ”skjuler sine eiere”. Dette leder fram til den slutning at VB ikke står for åpenhet, et grunnleggende viktig prinsipp for aviser.

For det andre har avisens journalister funnet ut at eiere i selskapsstrukturen bak VB tilhører Den kristelige menighet (også kalt Smiths Venner). Fakta er at Vestfold Blad eies av tre aksjeselskap, der eierne har forskjellige livssyn. På grunnlag av dette faktum insinuerer avisen med redaktør Håkon Borud i spissen at VB ikke er uavhengig. Basert på spekulativ journalistikk, mistenkeliggjøring og et underliggende fascinerende konspiratorisk tankesett søker TB så å stigmatisere oss. Motivet er åpenbart. Vestfold Blad er ikke til å stole på.

Påstanden om ”hemmelighold” handler om livssynet til aksjonærene. Vestfold Blad ”vil ikke fortelle hvem eierne er” og ”dette er en informasjon vi ble nektet”, framholder redaktør Borud. Den manglende presisjonen i avisens og Boruds tilnærming er brysomt forenklet. Avisen formulerer seg som om vi skulle ha interesse av å gjemme fakta som ligger åpenlyst i Brønnøysundregistret og en rekke andre steder, også publisert i vår egen avis.

Hva TB egentlig har jaktet på er ikke aksjonærprotokollen, slik det kan framstå, men noe ganske mer følsomt: Hvilket livssyn har eierne i Vestfold Blad? Dette urimelige spørsmålet er det så å si hele denne saken handler om. Påstanden om ”hemmelighold” og at ”eierne holdes skjult” framsettes fordi styrets leder ikke har villet imøtekomme TBs krav om å få vite om aksjonærer er tilknyttet Den Kristelige Menighet (også kalt Smiths Venner). Mens våre lovgivere aldri ville kommet på den tanke at landets aksjeeiere skulle ha plikt til å fortelle allmennheten om sitt livssyn, er det nettopp det Tønsbergs Blad krever. For eiere av Vestfold Blad, gjelder bekjennelsesplikt, må vite!

Når Vestfold Blad avviser spørsmålet som fullstendig irrelevant og urimelig, har TB fått vann på mølla og det svaret man trenger: «Vestfold Blad skjuler eierne». I neste omgang ruller redaktør Borud ut sin prektighetsideologi. Vi kan ikke ”møte krav om åpenhet, med hemmelighold”, skriver han freidig. Prinsippet han målbærer er at hvis ikke en styreleder kan redegjøre for sine aksjonærers trosoppfatning, ja, så handler han i strid med pressens normer i Vær-varsom-plakaten. Hvordan skal leserne vite om avisen er fri og uavhengig ”uten å vite hvem eierne faktisk er”, spør Borud retorisk.

Hvem eierne er vet man ifølge dette resonnementet altså ikke før de forteller om sitt religiøse syn. Til støtte for dette påberoper Borud seg endog generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund som sannhetsvitne – ”en nestor i presseetikk” – for liksom å tillegge en tynn tankerekke ekstra volum. Er det sannsynlig at generalsekretæren i Norsk Presseforbund mener at avisaksjonærer plikter å bekjenne sin religiøse tro til allmennheten? Eller at en styreleder i et aksjeselskap skal svare for den?

Det kan neppe komme som noe sjokk på TBs lesere at det blant Vestfold Blads aksjonærer faktisk finnes kristne.. Som ateister og agnostikere finnes de over alt i aksjeselskaper. Men for redaktør Borud fører det til at han stiller ”spørsmål om avisens reelle uavhengighet på bakgrunn av bladets eierskap”. Sagt med våre ord: Borud mer enn mistenker at kristne eiere øver direkte makt over innholdet i avisen.

Mot dette fantasifoster av en problemstilling, hjelper det ikke hva jeg som ansvarlig redaktør hevder. Jeg har aldri i noen sammenheng blitt utsatt for påvirkning av eierne! Jeg er redaktør i denne avisen etter de samme etiske prinsipper som redaktør Borud. Jeg arbeider lojalt for å realisere avisens formålsparagraf, som er mer sekulær og verdinøytral enn Tønsbergs Blads (som bygger på et konservativt livssyn).

Hadde eierne ønsket at Vestfold Blad skulle være et ”menighetsblad” sto de naturligvis helt fritt til det. Da hadde de bestemt seg for en diametralt annen formålsparagraf, og de hadde ikke spurt meg om å være redaktør. Langt mindre ville jeg tatt en slik stilling.

Her til lands er det Pressens Faglige Utvalg som ”overvåker” den pressetiske standarden. Hva som er god eller dårlig presseetikk avgjøres gjennom konkrete klager til PFU. Interessant nok har Tønsbergs Blads redaktør nå tiltatt seg denne rollen som overvåker av den presseetiske standarden i Vestfold Blad. Jeg beundrer hans freidighet, samtidig som det er all grunn til å reflektere over hans egentlige motiver.

Tønsbergs Blad og redaktør Borud pakker sitt angrep på Vestfold Blad pent og pyntelig inn i dypfølt bekymring for vår etiske standard. Jeg tror Tønsbergs Blads og Vestfold Blads lesere like klart som meg ser at Tønsbergs Blads etiske bekymring her er en god tjener for TBs egentlige og uuttalte motiv: Å undergrave og svekke tilliten til en brysom aviskonkurrent.

LES OGSÅ: Møt Marianne Henriksen - helt privat