Et liv i bønn, enkelhet og glede

For 15 år siden reiste tre nonner fra Storbritannia til Larvik. Først holdt de til på Østre Halsen, men for seks år siden flyttet de inn i det nybygde Høysteinane kloster. Det var søster Elaine, søster Francis og søster Elizabeth.

Elaine forteller at det var et spesielt år, det var Den hellige Klara av Assisis 800 års fødselsdag.

– Våre fransiskanske brødre sendte ut et brev der de sa at en fantastisk måte å feire jubileet på ville være å starte nye kloster, gjerne på steder der vi ikke var representert fra før, sier hun.

Søster Elaine og søster Francis holdt til i et kloster i England og tente på ideen om å starte opp på nye steder. De kom i kontakt med søster Elizabeth, som søkte etter hvilket kall Gud hadde for henne.

– Jeg er amerikaner, men hadde vært i Storbritannia for å hjelpe til i et kloster der. I statene er vi så mange, det er mange kloster, men nå følte jeg på at det var så mange steder i verden der vi ikke var, så mange plasser der vi kunne være til hjelp, sier Elizabeth, som har vært klarisse siden hun var 18 år gammel.

Vurderte Afrika

Elizabeth forteller at hun ba Gud om hjelp til å lede henne, men innrømmer at hun ikke hadde Norge i tankene.

– Jeg tenkte mer på Afrika, før jeg kom i kontakt med Elaine. Men alt gikk veldig fort da vi møttes og ba sammen over dette. Det var i januar, og 17. mars, på St. Patricks dag, var vi på plass i Larvik, sier hun.

15 år senere er de dobbelt så mange, til sammen seks stykker. Søster Walburgis fra Tyskland og søster Clare og Marie Thérèse fra England har sluttet seg til dem.

Ingen normal dag

– Jeg syns det er fint at vi er så internasjonale. Med hjelp fra Gud har vi et internasjonalt fellesskap, selv om vi har helt ulike bakgrunner. Det er et spesielt vitnesbyrd og berikende i en verden og ei tid preget av så mange konflikter mellom land, mener Elizabeth.

På spørsmål om de kan beskrive en normal dag, begynner nonnene å le. Høyt og hjertelig.

– Jeg har vært nonne i 39 år, og jeg har aldri opplevd en normal dag, smiler søster Clare.

– Hva er en normal dag? Vi har en fast struktur, men du vet aldri hva som kommer til å skje i mellom, mener Elaine.

Selger varer

Dagene reguleres av faste tidebønner, der den første er klokken seks om morgenen. De har felles måltider og de har et daglig møte for å diskutere tema som angår fellesskapet. Det er også satt av tid for personlige bønner eller bibelstudier. Ellers går mye av dagene med til arbeid, som munner ut i produkter som de har for salg. De lager mye forskjellig, det er vakre trearbeider, syltetøy, te, salver, dekorerte lys og søm av kirketekstiler.

– Vi gjør ikke dette for å bli rike, det er mer som lommepenger, forklarer Elizabeth.

Hadde ungdomskjærester

Å gå i kloster er et alvorlig valg, som selvsagt preger resten av livet. Det er nærliggende å undre på om de noen gang har angret. Både søster Clare og søster Elizabeth rister på hodet. Clare forteller at hun hadde kjærester som ung jente, og hun husker det som fint.

– En gang dummet jeg meg skikkelig ut, jeg hadde tre beilere på en gang. Så gikk det som det måtte gå, to av dem kom på døra til samme tid. Jeg betalte broren min for å hjelpe meg ut av knipen, sier hun og ler hjertelig.

Clare og de andre damene i klosteret knuser forestillingen om de fromme nonnene som er født med hendene samlet til bønn. Selvsagt ber de, selvsagt har de et nært forhold til Gud. Men de er også mennesker med sterke meninger og masse humor. Smil og latter er det mye av i klosteret.

– Vi er normale mennesker, med følelser, sier Elizabeth.

– Det var nok ingen som trodde jeg skulle ende i kloster. Jeg var ei skikkelig guttejente, spilte fotball, cricket og var alltid på vei under panseret på pappas lastebil, smiler Clare.

Ber for verden

Dersom du bor i Larviksområdet har du kanskje møtt nonnene på tur i skogen, der de gjerne samler røtter, urter og bær.

– Mange tror at det å gå i kloster er å trekke seg unna verden, men for meg er det motsatt, her kan man ikke rømme, sier Clare.

Hun sier at ellers i verden, hvis man er litt trist eller lei, kan man ta seg en kjøretur, eller kanskje gå på kino. I klosteret må man forholde seg til seg selv hele tiden.

– Vi har jo også kontakt med verden utenfor. Folk sender e-post for at vi skal be for dem, det går an å komme hit for en periode, og vi deltar på gudstjenestene i den katolske kirken. Og vi ber for hele verden, forteller Elizabeth.