En ny start i livet

I dag vet «Kristine» at det ikke gikk slik de voksne ville. Det vitner også dommen mot fosterfaren hennes om. Damen fra barnevernet traff ham siden aldri på sine tilsynsbesøk, gjennom de fem årene Kristine måtte bo i fosterhjemmet. Hun så heller aldri hvordan Kristine måtte jobbe for at alt skulle være «på stell» før besøkene i fosterhjemmet et tettsted utenfor Tønsberg.

Ingen så misbruket

Når jeg treffer Kristine ligger noen slitte papirer foran henne. En liten bunke som forteller om en syv år gammel jentes lidelser. En jente som etter hvert ble 12 år gammel, som ble myndig, som ble voksen. En fosterfar som ble dømt. En jente som ble påtvunget de voksnes verden så altfor tidlig. Som ikke hadde noen å gå til.

Hun har fylt 30 år, og selv blitt mor. Hun tenker på de voksne som aldri så hennes barndoms virkelighet, aldri tok signalene. Sosionomen fra barnevernet som aldri stilte spørsmål til at pappaen i fosterhjemmet aldri var å treffe, og som aldri så forbi de plettfrie filleryene i gangen. Som bare så farger i harmoni med kaffelukt, og ei stille jente som ikke gjorde noe vesen av seg.

Den hvite papirbunken taler likevel sitt brutale språk. Historien om misbruk av ei jente fra hun var sju til hun ble 12 år kan ikke snikes under den rene filleryen.

Tok ikke ansvar

Han som tok barndommen fra henne har fått straffen staten Norge kan gi ham. Men hun som fikk sin barndom knust, skulle gjerne ha sett en straff også mot de som ikke så. Eller valgte å snu seg bort. Kristine er en av de drøye 100 menneskene i Vestfold som i dag søker om oppreisning for en tapt barndom under barnevernets omsorg. Samtidig er hun en av dem som i dag høster frukten av et barnevern som ser sine oppgaver på riktig måte.

Hadde jeg hatt mer ressurser skulle jeg ha saksøkt de som sviktet meg for mye mer penger enn hva jeg kan få gjennom oppreisningsordningen i Vestfold, sier Kristine.

Tøff ventetid

Likevel velger hun å se bort fra hva runder i retten kunne ha gitt henne og barna hennes, og søker på lik måte med andre tidligere barnevernsbarn om en moralsk oppreisning.

Med ordningen kan jeg få en ny start i livet, for barna og for meg. Jeg kan legge mer av fortiden bak meg, og se framover. Bli kvitt gjeld og starte på null igjen, sier Kristine.

Ventetiden fram mot svaret på oppreisningssøknaden er en tøff tid for Kristine. Hjernen spinner døgnet rundt. Vonde minner som hadde bleknet med årene, kommer fram i sine grelle farger. Veien hennes mot oppreisning er en balansegang mellom fornedrelse og nytt håp. Hun trodde at dommen fra 1992 skulle være dokumentasjon nok, og føre til kortere behandlingstid. Det har gått tre måneder siden søknaden ble sendt, siste beskjed var at hun kunne vente et svar i august. For Kristine blir det mange netter der vonde tanker må skyves vekk, hvor hun må konsentrere seg om de små daglige rutinene som gjør at tiden sakte kryper seg mot august.

Ambivalente følelser

Kristine er en mor som vil sine barns beste. Tross sine opplevelser går hun til barnevernet for å få den ekstra omsorgen hun ser barna trenger.

Jeg har et begrenset nettverk, derfor har jeg vært helt avhengig av samarbeidet med barnevernet, selv om jeg har et veldig ambivalent forhold til etaten, sier 30-åringen.

Uten eget nettverk har det ikke vært enkelt for henne, derfor har hun svelget stoltheten og bedt barnevernet om bistand. Med hennes bakgrunn kan et godt samarbeid synes umulig. Men Kristine har lært seg å se forbi et system, og vurdere enkeltmenneskene hun møter.

De gode ser

Jeg har lært at det er de som ser meg som et menneske, de som respekterer meg, som også gir oss den beste hjelpen. De barnevernspedagogene som søker i papirbunken og skal ha et oppfylt kriterium for hver ytelse, er ikke til mine barns beste. Det er de som gjør den planlagte ferien umulig, eller hindrer høydepunktet barna har gledet seg lenge til, forteller Kristine.

Hun har møtt enkeltpersoner i barnevernet som stiller opp uansett, som er direkte, ærlige og stiller spørsmålene andre i barnevernet gruer for eller velger å trekke sine egne slutninger på uten å ha spurt.

Med oppreisningen kan brikker falle på plass, behovet for støtteordninger avta.

Alt jeg ønsker meg nå er å få økonomi til å kjøpe et sted som gjør at jeg vet at ungene og jeg ikke trenger å flytte igjen. Jeg ønsker trygghet for familien. Kanskje kan vi til og med få oss en bil som går uten at jeg må trille den i gang, smiler Kristine.

For hun er en smilende mor, selv om utfordringene er store. Og hun er ikke kjip på klemmer eller oppmerksomhet hun selv fikk så altfor lite av.

Høsten bærer bud om en lysere framtid for henne og barna.

I kø for oppreisning

Rettferdighet: Lisbeth Brekke, leder av oppreisningssekretariatet, understreker viktigheten av et rettferdig køsystem.

Søknader levert til vestfoldkommunene for flere år tilbake, blir endelig behandlet. Det gjør saksbehandlingstiden lang ved oppreisningssekretariatet.

– Vi har nå 126 søknader, forteller leder for oppreisningssekretariatet, Lisbeth Brekke.

Hun legger til at det var stor opphopning av mottatte søknader i februar/mars; delvis som følge at mange barnehjemsbarn hadde ventet lenge på at ordningen endelig skulle komme i gang i Vestfold og at sekretariatet samtidig fikk oversendt søknader om ulike erstatninger fra kommunene, som var datert år tilbake. Disse falt også inn under ordningen her.

Brekke forteller at sekretariatet har registrert søknadene i en nummerert rekkefølge i forhold til når det har mottatt søknadene, og følger denne listen som hovedregel.

Rettferdig køsystem

– Det innebærer at vi ikke kan velge å ta de opplagte og veldokumenterte sakene først, og slik hoppe over kompliserte saker og de som mangler dokumentasjon, det ville være helt urimelig i forhold til de som har ventet lengst, sier sekretariatslederen.

Siden mange av søknadene inneholder 150-200 dokumenter har ikke sekretariatet mulighet til å sette seg inn i de enkelte sakene før de skal behandles. Søkere kan derimot få oppgitt hvilket nummer på listen de har.

Tøff søkeprosess

Flere søkere Vestfold Blad har vært i kontakt med, forteller om at søkeprosessen har vært en tøff psykisk påkjenning.

– Er det noe støtteapparat som ivaretar søkere som får problemer?

– Jeg har tatt opp med utvalget av kontaktpersoner fra alle de deltakende kommunene behovet for rask bistand av søkere som ønsker oppfølging etter intervju/søkeprosessen, svarer Brekke.

Hun forteller at åtte av de 14 kommunene har informert om hvilken fagperson i kommunen som kan kontaktes for rask oppfølging dersom søker har behov for/ønsker dette.

– Vi gir søkere som er til intervju støtte på at det kan være en belastning mens søknadsprosessen pågår, og har rådet noen til å ta kontakt med sin lege, Incestsenteret eller kommunalt hjelpeapparat, forteller Brekke.

Slik virker oppreisningsordningen

Klagesak - inhabilitet

Oppreisningsordningen i Vestfold ble åpnet 1. februar, etter mange års kamp for oppreisning fra tidligere barnehjemsbarn over hele fylket.

Målet er at de som har opplevd omsorgsvikt eller overgrep under offentlig omsorg, enten på barnehjem, spesialskole eller i fosterhjem før 1993, skal få en uforbeholden unnskyldning og moralsk oppreisning for lidelsene de har blitt påført. Det legges stor vekt på søkerens egen opplevelse, da granskinger ellers i landet viser samstemte erfaringer og mye er umulig å dokumentere i dag.

Ordningen er åpen for søknader i et år. Søknadene går til oppreisningssekretariatet, som kan bistå med veiledning og hjelp til å utforme søknaden og innhente dokumentasjon. Sekretariatet saksforbereder søknadene og legger fram sakene med begrunnet innstilling (anbefalt oppreisningssum, red. anm.) for Oppreisningsutvalget.

Oppreisningsutvalget behandler saksframlegg fra sekretariatet, og fastsetter endelig vedtak (omfanget av oppreisningen).

Dersom søkeren mener utvalgsmedlem eller sekretariatsmedlemmer er inhabile, kan saken oversendes Oppreisningsordningen i Østfold til behandling, eventuelt at det oppnevnes vara.

Klager på søknader fremmes Oppreisningsutvalget, som først behandler klagen. Om klagen ikke imøtekommes, oversendes saken til endelig behandling i det faste klageutvalget i den aktuelle kommunen som hadde omsorg for søkeren i perioden det søkes oppreisning for.

Det har i dag kommet inn 126 søknader til kontoret i Tønsberg.

Behandlingstiden skal normalt ikke overstige 6 måneder. Sakene behandles i størst mulig grad etter søknadstidspunkt. På grunn av stor opphopning av søknader i februar/mars kan det bli noe forsinket saksbehandlingstid av de siste av disse.

Klage på inhabilitet

Kai Stene, leder av det nasjonale ressurssenteret Prosjekt Oppreisning, frykter at inhabilitet svekker tilliten til ordningen. Foto: Jeanette Larsen

En 48-åring opplevde at utvalgslederen fire dager før behandling av hans søknad var tingrettsdommer i en sak han var involvert i. Det har ført til klage på inhabilitet, noe som gjør at Kai Stene, leder av ressurssenteret Prosjekt Oppreisning frykter at tilliten til ordningen kan bli svekket. Utvalgsleder og tingrettsommer Idar E. Pettersen bemerker i sitt svar til klageorganet i Sandefjord kommune at han ikke husket noe fra fengslingsmøtet han hadde hatt noen dager i forveien, og mener at søknaden fikk korrekt behandling siden vedtakene ble enstemmig fattet av de tre utvalgsmedlemmene.

– Jeg håper min sak kan overføres til Oppreisningsordningen i Østfold, først da føler jeg at jeg kan få en rettferdig behandling, sier 48-åringen.