– Morsommere uten tak

Himmelen er grå og tettpakket, det er tåke og rimelig bikkjekaldt - til april å være. Det er meldt regn i samtlige himmelretninger unntatt nord så planen er å senke taket et stykke etter Kløfta. Det blir min første Kabriolet-tur noensinne. 

Jeg har hørt rykter  om røde skinnseter så jeg har selvfølgelig matchende rød genser på meg. 

Interiøret i denne bilen er absolutt et av høydepunktene. Rødt er feminint! Og spesielt. Og herlig annerledes og delikat.

Dessuten er interiøret gjennomført med lekker, enkel design i sort og sølv. En fryd for fotoøyet!

Den tar Lierbakkene med storm! Selvfølgelig. Dette er jo en helt ny bil. Men jeg vet hvor mye min gamle sliter av en Volvo strever i disse bakkene: jeg må ta sats i 120 og ender oppover i en sur 80, vekslende mellom 4. og 5. gir. Denne bilen kan jeg bremse godt ned midt i bakken og frese opp i 120 like etterpå. Og jeg suser forbi en gammel Subaru, en Fiat og noe annet jeg ikke rekker å se hva er.

Det er lett å bli fartsblind  i denne bilen. Jeg prøver å skjønne hvorfor. Om det er fordi den er så stille eller så behagelig eller at den er sterk eller hva det er, men uten hell.

Jeg bestemmer meg for å streife litt rundt midt i Oslogryta og irriterer meg litt over konseptet automat. Jeg synes den er litt ”hakkete” når det er småkjøring og det trengs kjapp respons. 

(Saken fortsetter under bildet)

Størrelsen på denne bilen er perfekt for meg. En ”småbil” som man kan vrenge kjapt rundt i rundkjøringene med, kutte svingene elegant for å spare et halvt sekund og smette lett inn i åltrange luker. Men den er også luftig og åpen i baksetet, med og uten tak. 

Det er mye lyd  når en nærmer seg ”potensielle farer”. Inni et parkeringshus piper det så voldsomt at jeg tror det snart går av en bombe. Jeg nekter å tro at det er så kritisk der bak og får det bekreftet da jeg går ut og sjekker, helt manuelt, på gamlemåten, at det fortsatt er en halv meter igjen til jeg treffer veggen. Skulle jeg hatt denne bilen hadde jeg dratt veldig hardt i en eller annen ledning for å stoppe dette bråket, men det er mulig det er en vanesak.

Jeg stopper utenfor Bislet stadion for å ta bilder av bilen. Jeg trykker inn ”tak-rull-deg-ned-knappen” og må innrømme at jeg fascineres av denne tekniske oppvisningen. Både lyden og bevegelsen er en kunstnerisk hyllest og jeg trykker et par ganger ekstra kun for opplevelsens skyld og tenker at det er godt at ikke sønnen min på åtte er her, da hadde vi sittet og trykket til sola hadde gått ned. 

Mens jeg holder på kommer en dame bort til meg og spør forsiktig: ”Skal du selge bilen din? – Ja, for den kunne jeg godt tenke meg om du er grei på pris!” 

Skyene har ikke åpnet seg ennå  og jeg bestemmer meg for å se reaksjonen når jeg i kaldt vær i april kommer rullende inn på en av de hippeste kafeene på ”Haugen”, uten tak og med vind i håret. Og reaksjonen uteblir ikke. Jeg blir definitivt lagt merke til. Jeg knoter litt med parkeringen utenfor ”kafeen-uten- navn” og undrer noen sekunder på om det er noe vits i å låse en Cabriolet?

(Saken fortsetter under bildet)

Enkel mocca og crossaint - den perfekte lunsj! Tilsynelatende. Jeg glemmer at crossainter smuler noe helt hinsides, så den får ligge nedi den brune papirposen og nyte vinden den også. Dette er tross alt en helt ny bil og ikke en rullende gammel (mat)bod, som den jeg vanligvis kjører.

Jeg blir sett. Alt jeg gjør.  Hvordan jeg kjører, hva jeg kjøper og hvordan jeg ter meg. Og det er rett og slett litt for mye for meg. Noen liker sikkert denne type oppmerksomhet, men jeg blir dum og famlete og klosser med kjøringen. 

Det er som å kle på seg. Gjenspeile personlighet med det ytre. Denne bilen er kul, ingen tvil, men den er ikke helt meg. Den er for sportslig og for ”glætt” på noe vis. Tradisjonelt stilig. Den er ikke røff og kunstnerisk og individualistisk. Det hele blir litt slitsomt og jeg lengter etter litt mer anonyme omgivelser.

Jeg setter kursen  mot Maridalen! Og det er her det skjer. Jeg forelsker meg i konseptet Kabriolet. Jeg faller pladask! Jeg slipper det 78 cm lange håret mitt løs fra den stramme knuten, setter meg godt til rette, solen titter glimtvis fram, vinden rusker og befrir og Maridalsvannet glitrer langs veien og helt inn i bilen. Og dette er ikke bare en kjøretur. Det er en naturopplevelse! Vind, vær, temperatur og fart. Jeg nyter å bare være på veien, uten å skulle noe som helst sted. Bare akkurat her, akkurat nå!

Vektløs i flygende røde skinnseter! Og jeg tenker på hvordan det ville være å sove ute i denne bilen, om natten? Under åpen bilhimmel?

Jeg glemmer at jeg burde levere tilbake bilen og komme meg ned på ringen før køen setter inn. Dette må rett og slett nytes. Jeg suser av gårde mens sveisen sakte vandrer i retning dreads, men det får ikke hjelpe. Jeg registrerer en uoverensstemmelse mellom min Gps og speedometeret når det gjelder farten og jeg skjønner litt mer av hvorfor jeg kjører så fort: Den viser rett og slett 10 km for mye i timen. 

Jeg og min V-40 blir stående og stampe på ringen i verste ettermiddagsrush, men det gjør ingenting. Jeg er blid og fornøyd og høy på kabrioletfølelse og røde skinnseter.

Vi lever bare en gang og i mitt neste liv skal jeg ha meg en kabriolet!