Bohemen tester SUV

Jeg setter meg inn i dette Suv-vesenet av en dieselslukende automat og tenker at dette var vel ikke så mye å skryte av. Så mye har ikke skjedd siden V40enes tid, sånn omtrent da dinosaurene levde. Plassen er omtrent den samme.

Det er definitivt mer plass under taket, opp til himmelen liksom, men den praktiske, faktiske plassen er nok omtrent den samme. Barnevogner, bestemødre, kofferter osv. 

(Saken fortsetter under bildet)

Etter å ha kikket meg fascinert rundt og planlagt hvilke detaljer fotolinsa mi skal få meske seg med, tar jeg tak i rattet og stikker nøkkelen fram, men oppdager til min store forbauselse at det å vri nøkkelen rundt på siden av rattet hører forhistorien til. Her putter man et rektangel av en nøkkel inn i dashbordet og starter ved å trykke på ”start”-knappen og bremsen samtidig. Logisk nok…?

Jeg tenker litt irritert over setehøyden og avstanden til rattet at denne bilen sist er kjørt av en mann, en stor en, og famler etter vriknotter og spaker for å justere. Her trengs ikke dutt og puff og knuff, man blir kjørt behagelig fram og små, nette knotter justerer på både det ene og det andre leddet i et imponerende ergonomisk formet sete. Denne stolen er jo en liten revolusjon i seg selv. 

Noe er heldigvis gjenkjennbart. Jeg finner vindusvisk og vask som i min bil.

(Saken fortsetter under bildet)

Her sitter man høyt på strå. Det føles bra. På et vis ser jeg mer og har mer oversikt, men jeg føler at jeg mister noe av bakkekontakten og følelsen av å være et sårbart menneske i høy fart. Dette er nesten for behagelig. For stille.

For passivt uten gir, bråk og ymse karosserilyder. Men også veldig deilig, helt nydelig. Nesten som meditasjon. Jeg blir trøtt her jeg sitter høyt mot himmelen i en lydtett boks og kjemper mot miljøfartsgrensa. Denne bilen er neppe skapt for skolesoner og køkjøring. Den vil fram. 

Jeg legger meg ut på E18, med kursen mot høyeste mulige fartssone, skrur på radioen og får opp energinivået med litt ”Eminem: I`m not afraid” (eller jo, kanskje litt. Jeg kjører jo tross alt i en bil til 700.000.) Jeg hører helt andre aspekter enn før ved musikken, rett og slett fordi det er så stille her inne.

Det slår meg at jeg egentlig ikke ser godt nok bakover og i blindsonen. Og før jeg får irritert meg nok fanger oppmerksomheten min et lys som lyser innimellom ved sidespeilene. Jeg har registrert det, men lagt det til listen av ting jeg ikke skjønner som jeg skal spørre kjæresten min om.

Det er selvfølgelig en slags blindsonevarsling! Genialt. Men allikevel…hva skjer når pæra går? Går pæra? Er det en pære? Når jeg nå skjønner disse lysene så gleder jeg meg til å teste kjæresten min. Hvor lang tid tar det før han skjønner funksjonen? Det tok meg en halv dag.

Apropos lys. Det lyser innimellom foran på dashbordet, nederst i ruta innimellom også. Det aner meg at det har noe med avstanden til bilen foran å gjøre. Det lyser mye. Ærlig talt…skal man bli en bedre sjåfør også? Dette må testes. Og ganske riktig. Jeg er den eneste i køen inn til Drammen sentrum som ligger med en akkurat passe avstand til bilen foran. De andre puster og peser hverandre i nakken. Og jeg vet ikke helt om det føles litt vel oppdragende eller bare fint. Men lyset er akkurat litt for slitsomt til og ignoreres.

Jeg har fått høre at jeg kan være litt, tja, ikke aggressiv i trafikken, men snarere litt ivrig og kreativ og det fungerer bra i en gammel sliter av en V40. Men i denne bilen er det direkte usjarmerende. En ting er å være bølle, men å være både snobb og bølle, det er ikke en god kombinasjon. Så jeg oppfører meg pent!

(Saken fortsetter under bildet)

Jeg svipper innom en venninne på Tanum, kruser litt rundt med henne i skogen på Skui, inn i Lommedalen og videre på E 18. Vi finner en utmarksparkering og gjør et litt påtatt forsøk på å teste veigrepet på glatt snø, men konklusjonen blir at den sitter som støpt. ”Må være firhjulstrekk dette!”, sier hun imponert. Naboen er tydelig imponert over bilen når jeg kjører henne hjem igjen og hun kaster lange, misunnelige blikk etter oss.

Jeg stikker innom en annen venninne på impulsbesøk og blir en smule skuffet da hun bryter ut da hun åpner døra, riktignok mens hun er i telefonen: ” Oj har du ny bil, ja ja, fargen er jo nesten den samme.” Og jeg tenker at det er kanskje ikke så rart at menn rister litt på hodet av oss damer innimellom…

Jeg inspiserer bagasjeplassen og irriterer meg litt over hvor tung bakdøra er å dytte igjen. Helt til jeg ser en liten lukkeknapp. Et trykk og døren lukkes behagelig igjen av seg selv. Jaggu.

Det er rolig og behagelig og stødig å kjøre denne bilen. Det er følelsen jeg har hele tien mens jeg kjører. En kombinasjon av å sitte som limt til veien og å kruse lett som en fjær framover.

Og hver gang jeg har en liten negativ observasjon, så er det en eller annen teknisk duppedings som har løst det problemet.

(Saken fortsetter under bildet)

En dame  i en svart Volvo XC90 ser misunnelig bort på meg og jeg undres. Eller kanskje ikke. Selv om den koster det dobbelte og litt til, så er denne betydelig lekrere i design. Og fargen er jo en klasse for seg. I svart hadde den vært litt mer guttete og ”teknisk” og upersonlig. Denne skiller seg ut og framhever det feminine ved den. 

Min konklusjon er at dette må være den perfekte bil for en som tjener en god del mer enn meg og som ikke kan kjøre en småbil på grunn av barnevogner og antall barn og diverse andre ”vikarierende” årsaker. Eller for en som bare vil ha en bil som er trafikksikker, sterk, behagelig og lekker.

Vestfold Blad har publisert denne artikkelen etter avtale med Autofemina, et bilmagasin med kvinner i målgruppen.