Vedtatt: forebygging og rekruttering!

Samhandlingsreformen skal få oss friskere nærmere hjemmet, og få det offentlige til å drive mer med forebygging enn reparasjon, enkelt sagt. Da kommunetoppene nylig møttes ble frykten for konsekvensene av reformen snakket høyt om. Og rådet som kom fra interesseorganisasjonen til kommunene, KS, var klar: ansett flere spesialister i kommunene, slik at innbyggerne får riktig pleie før tilstanden utvikler seg, og krever reparerende behandling. Sats på forebygging!

Men for å kunne ansette sykepleiere med spesialkompetanse, fysioterapeuter og andre helsespesialister må det noe mer til enn kroner i kommunekassene - selv om det også for all del trengs. Det må motiverte studenter til, som gleder seg til en meningsfylt jobb. En jobb som ikke tapper deg fysisk og psykisk for krefter slik at du selv havner "på andre siden av bordet", med en lønn og en stillingsprosent som gir deg mulighet til å leve et tilnærmet normalt familieliv. En jobb der arbeidsgiveren er ansvarlig, og tar arbeidshverdagen din på alvor. 

For å få disse motiverte studentene, må vi ha helsearbeidere som kan vise at jobben de gjør ikke tar knekken på dem. At det faktisk er så meningsfylt som de trodde da de første gang møtte et forbilde kledd i hvitt.

Nylig leste på jeg på Sykepleien.no et tilbakeblikk på en helgevakt. Det var skrevet av en spesialsykepleier i geriatri. Tilbakeblikket fikk meg til å tenke på hvordan vi lønner hendene som skal gi oss helse og verdighet mot livets slutt, hvordan arbeidsgiveren svikter i å sikre både hennes arbeidskvalitet og pasientene det de trenger;

"Det har vært en svært travel helg. Vi som har arbeidet sammen har omtrent ikke hatt tid til vanlig prat. Vi har gitt hverandre beskjeder, forsøkt å planlegge arbeidet så godt som mulig. Ingen pauser, brødskiva har blitt spist omtrent stående. Jeg har omtrent ikke sovet gjennom helga – etter de travleste kveldsvaktene er det vanskelig å finne søvn. Etter dagvaktene, sitter jeg omtrent apatisk i godstolen et par timer, før jeg orker å gjøre noe som helst.

Jeg, som vanligvis orker mye og har stor kapasitet, er i ferd med å miste troen på yrket mitt og de som bestemmer at slik må det være.

Heisen stopper, og jeg går inn på avdelingen. Der er det nok å ta fatt i. To personer har meldt seg syke - den ene kvelden før. Det ble ikke gitt tillatelse til å leie inn, nå er det to som er borte. Vi må gjøre et bytte. På den andre gruppa er det en sykepleier - det går ikke. En hjelpe-pleier kommer til oss. Vi er fire personer, en pasient trenger fastvakt kontinuerlig, en annen trenger det når hun er våken, en annen trenger omtrent fast oppfølging. Alle disse har hatt flere fall og trenger derfor kontinuerlig tilsyn. Vi har to rom med pasienter som er smitteisolert. En dårlig kreftpasient, sengeliggende, som trenger hjelp til alt. En meget dement dame som trenger tett oppfølging og tilsyn, to andre er kognitivt svekket og trenger mye hjelp."

Jeg trenger ikke å lese hele hennes beretning fra en helg i tjeneste for å skjønne at noe er alvorlig galt. Og at noe er på helt feil spor. Hun skriver ikke om dårlig betaling og at lønna må opp for at hun skal fortsette - selv om vi vet at det også spiller inn i forhold til det stigende rekrutteringsbehovet. Hennes erfaring, og utallige andre som opplever liknende arbeidshverdager, er en like stor trussel mot rekruttering og utvikling av helsevesenet vårt som stillingsbrøker og lønn.

Som så mange sykdommer sitter problemet i toppen. Hjernen som holder mor Norge vitalt og vakkert, må ikke svikte denne viktige delen av samfunnsmaskineriet vårt. 

Skal vi klare å forebygge oss vekk fra alle de sykehussengene vi ikke har råd til i fremtiden, må det handles. Det krever sin leder, det krever sin politiker. Det må investeres i forebygging, og ikke bare snakkes pent om. Et forsvarlig arbeidsmiljø og fagre ord om hva som skaper en meningsfylt arbeidshverdag må ikke bare pryde et papir.

God helse kan ikke vedtas ved livets start, for så å vare til siste dag. Det kan heller ikke god helsepolitikk.

Marianne Henriksen
Redaktør