Når skal liv reddes?

Denne våren har røsten til jordmødre, sykepleiere og leger og deres etiske dilemma endelig blitt hørbar. Det er en sår stemme vi har hørt, og den representerer små liv. For nå har vi fått vite om fostre som har gitt livstegn lenge etter at medikamentene de er blitt gitt, skulle gjøre det umulig for hjertet å slå. 

Stemmen har kommet fra helsepersonell som i et rom bidrar med all sin medisinske kapasitet til å redde et liv. Der tar de i bruk alt fra god human omsorg, til bred kunnskap og til kostbart høyteknologisk utstyr. Nå har stemmen deres fått blikket vårt til det som skjer i det andre rommet. Rommet der et levedyktig foster legges for å dø, fordi det ble gitt medhold i å få utført en sen abort, med bakgrunn i mødrenes situasjon og ikke fosterets helsetilstand. Dette til tross for at loven sier at abort ikke skal tillates når svangerskapet har passert grensen der barnet i høy grad overlever, regnet som uke 22, og har høy sannsynlighet for å være like levedyktig som barn født rundt uke 40. "Dersom fosteret vil være i stand til å overleve med intensiv behandling, er det å anse som levedyktig", står det i abortforskriftens § 18. 

I magasinet Plot blir vi gjennom en grundig reportasje kjent med helsepersonalets dilemma, når de står overfor et barn som har overlevd abort i 22. uke. For det har skjedd oftere enn vi liker å vite, og de små har levd lenger enn man trodde var mulig. Hjertet har banket i timer etter at det skulle ha sluttet å slå. 

"Selv om jeg er for abortlov, mener jeg at vi står overfor et alvorlig etisk dilemma", sier Eva Sommerseth fra Høgskolen i Vestfold, og leder i jordmorforbundet. Vi kunne ikke vært mer enige. For jordmødre forteller at de har tatt opp med legene om ikke de kan hjelpe fosteret, det lille barnet, til å dø for å slippe lidelser. Men siden aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge, kan de ikke. Når er så grensen for at et liv utløser helsepersonalets ønske, plikt og rett til å hjelpe? 

"Når fosteret er født er det et menneske. Da har det rettigheter på linje med andre mennesker", sier Ola Didrik Saugstad, leder for kvinne- og barselhelseavdelingen ved Oslo Universitetssykehus, til magasinet Plot.  

Vi forstår at det kan være tungtveiende grunner, som psykiatri, incest og voldtekt, som har fått mors situasjon til bli tyngden i vektskålen når abort foretas sent. Saksgang som trekker ut tiden til det uakseptable, er også medvirkende årsak til at lidelse påføres et foster, en mor og vårt helsepersonell. Her håper vi Helsedirektoratets pekefinger med presisering av lovtekster og forskrifter til nemndene har sin virkning. 

Men det utelukker likevel ikke det store spørsmålet; når skal den lille som forløses som følge av framprovosert abort og overlever, utløse de rettighetene vi har som følge av at vi lever? Når skal vårt samfunn trå til med alle sine hjelpemidler for dette lille barnet? Når skal helsepersonell sende sin bekymringsmelding til barnevernet, slik at andre kan ta over foreldreomsorgen for det, når moren ikke kan? Det er ingen tvil om at det er tungtveiende grunner som ligger bak når abortnemnda har innvilget sen abort, men morens situasjon skal ikke gå utover det ufødte livet så sent i svangerskapet. 

Hvis det 22 uker gamle fosteret viser tegn til liv etter en for tidlig fødsel, blir det registrert som levendefødt. Er det en provosert abort, er fosteret registrert som dødfødt uansett om det lever. 

Vi håper den uavhengige faglige ekspertgruppen som Helsedirektoratet har satt til å gjennomgå praksisen finner noen svar, og kan trekke opp noen tydelige etiske retningslinjer. Gruppen består blant annet av jurister, leger og jordmødre. Kanskje finner de ut når et liv skal reddes?

Marianne Henriksen
Redaktør