Konsekvenser av pennestrøk

Hva skal vi med stjerner nå? 

Bare gjem dem vekk, pakk månen ned og legg solen i en sekk.

Hell havet ut og hugg skogen ned.

For nå kan intet gi meg fred.  

Vi finner ordene fra Funeral Blues av William H. Auden ofte på minnesider opprettet av de som har mistet sine kjære. I boka disse ordene nå ble funnet, leser vi også nedtegnelser som begynte med håp, tro på at kroppen kunne takle kreftsykdommen, tro på at den nå avdøde kvinnen ville bli godt i varetatt i velferdsstaten Norge. Men dessverre vitner teksten videre om at vestfoldkvinnen slett ikke fikk det vi gjerne kaller en verdig siste fase av livet. 

Hun deler dessverre denne erfaringen med flere som har tatt kontakt med redaksjonen etter en lederkommentar om en ny fastlegeforskrift, der legene høstet stor forståelse for sin kamp mot regelverket regjeringen vil påtvinge dem. 

Reaksjonene vi har mottatt har vært en stille protest. På e-post fortelles det om mennesker som opplever at gode intensjoner, kreftgarantier og beroligende ord om behandling, lindring og verdighet mot slutten ikke har rot i virkeligheten. Kvinnen som siterte diktet, stoppet å skrive ned legenes navn etter den 12. legen hun måtte forklare situasjonen sin på nytt til. Hun hadde klaget på en hevelse i halsen til fastlegen sin i over fem år, uten at hun ble sendt videre til flere undersøkelser. Først da hun møtte legens vikar kom hun et lite skritt videre i systemet.

Men pennestrøkene som ville fått henne videre i behandlingssystemet havnet mellom de to berømte stolene. De 20 dagene fra diagnose til behandling skal starte hadde heller ingen rot i virkeligheten. Disse dagene snakket Jens Stoltenberg varmt om før valget i 2011. Siden har han ikke sagt stort om dem, og de oppleves som velkjent valgflesk. Også av kreftleger TV2 snakket med høsten etter.

Hvor ofte har vi ikke hørt: "Hvis du ikke hører noe, så er det ingenting å bekymre seg for". Flere lesere vi har blitt kontaktet av, hørte aldri noe. Men det var noe. Noe alvorlig. 

Hva er grunnen til dette? Det kan være at diagnosen er ekstremt vanskelig å stille. Man finner ikke fram til en god behandlingsmåte. Det kan også være økonomiske begrensninger. Hvor frustrerende er det ikke å få høre at "Du er heldig som får to strålinger i dag. Vanligvis går ikke det, fordi vi ikke har økonomi til overtids-arbeid"? Vi vet jo hva disse ordene innebærer. Lengre vei tilbake, eller kortere vei dit du ikke vil. 

Heldigvis finnes det noen lyspunkt. For helse-Norge kommer langt med ekte omsorg vist til de som trenger det. Slik kreftsykepleierne ute i kommunene her i Vestfold høster ros for. Flere trekker også fram informasjonen de fikk fra Krefttelefonen.  

Det er ikke bare er de eldre som kjemper for enerom på sitt siste stoppested. Vi hører en svak stemme fra den avdøde kvinnens dagboknotater. Hun skriver at hun holder de andre på rommet våkne om natten med sin hoste og sine smerter. Uverdighet står skrevet mellom de skjelvne linjene. Også mellom de linjene der vi leser om kampen for en mindre smertefull måte å få i seg intravenøs næring på. For den andre metoden kostet jo mer... 

Våkn opp, dere som trekker i de trådene vi innbyggere må gripe fatt i når noe rammer oss - se konsekvensene av dine pennestrøk. For Norge er slett ikke et så trygt land å bli syk i, som vår øverste politiker med sikker røst og støtt skjermblikk uttalte før sist valgkamp. 

Men vi kan bedre, om vi vil. Det har vi penger til. Derfor er det håp, derfor trenger vi ikke å pakke månen ned og legge solen i en sekk. Vi må bare sørge for å få skrevet og lest de rette pennestrøkene.

Marianne Henriksen
Redaktør