I rødstrupens vinterkvarter

Artikkelen er et reisebrev innsendt av Judith og Harry Nylen.

Den opprinnelige bebyggelsen ligger bratt opp fra stranda hvor fiskerne drar opp båtene sine. Innbyggere som har kommet til i nyere tid ligger oppe på flatt land og har det mer bekvemmelig. I byen er det et bakeri, et lite super-marked og noen souvenirforretninger. Men bra med restauranter for her er det mange ferieturister.

Vi blir tatt godt imot av vår danske familie som har sommerhus øverst i skråningen.

Og her skal vi etter hvert overta når de drar hjem til Danmark.

Vårt første restaurantbesøk var imidlertid i byen Luz hvor det er marked siste mandag hver måned. Hit kommer omegnens bønder og omreisende sigøynere o.a. Markedet hadde livdyr i form av oksekalver og fjærkre, bl.a. vaktler. Ellers alt som hører med på et marked. Vi kjøpte appelsiner og tomater og nystekte Donuts dyppet i sukker. Deilig!

Så lunsj på et veldig lokalt sted, godt gjemt for fremmede. Her måtte vi vente på bord: vertskapet – mann og kone – nærmest løp for å rekke alt. I lokalet satt bl.a. byens egne ”grand old men” med et lydnivå som holdt selv for en med svak hørsel. Hattene var hengt opp på en knaggrekke over bordet. Vi fikk etter hvert bord ved siden av.

Vi spiste stekt, sort gris, med salat og pomme frites. Vinmuggen ble fylt opp og snart var vi like høyrøstede som de bak oss. (En nødvendighet!) Vertskapet sto på og serverte rikelige porsjoner av grisen, og til sist fikk vi en real snaps ”Produto regional” som var laget av Medronhobær som kun vokser rundt Monchique i Portugal.

Så tok de eldste sine hatter på, vi hilste pent adjø.

Dette var vårt første møte med de stedegne portugisere.

Etter noen riktige blåsedager er sommeren tilbake, og for andre dag på rad står vindmøllene stille ute ved vestkysten. Temperaturen er deilig. Vi går 1 times tur før frokost, opp og ned langs klippene av sandstein og har utsyn langs hele kysten fra Portimao til Sagrees, det vestligste landfaste punkt i Europa. Også kalt Europas stortå! Hele veien stupbratt ned mot Atlanterhavsbølgene som aldri tar helt fri. Ved Amade opp på vestkysten har vi sett voldsomme bølger slå mot en nydelig strand. Den dagen badet ingen.

Vi har gått 200 trappetrinn ned til en strand med spektakulære formasjoner av klipper ved Lagos. Det er Syd-Europas forrevne kyst.

Det kvitrer blant de lave buskene langs turløypa vår. Og jeg legger mest merke til lyden av en av mine favoritter, den tillitsfulle Rødstrupen som jeg kjenner så godt fra egen hage. Den er så kvikk og er så lett og kjenne igjen på sitt ”tekk” eller ”tsikk”. Nå har den fløyet helt hit ned, hit hvor vi måtte bruke 4 timer i fly. Jorda her er skrinn, steinete og rød.

Jordbruket er ikke det helt store på Algarvekysten, men vi ser geiter og kuer som beiter på høstens siste, tørre strå.

Her vi bor har vi en nabo – en gammel fisker på rundt 90 år som hver dag møter oss med et ”very good” og viser mot havet. I dag har han vært på hjørnet ved bussholdeplassen og kjøpt fisk av fiskebilen som kommer tutende. Da kommer alle konene fram fra husene sine, mens ektemennene har sitt daglige treff i buss-skuret. På det andre hjørnet henter vi dagens ”dark bread” med frø på. Det er godt. Byens eget lille supermarked lukter ikke godt, så vi kjører noen km for å handle. Der er utvalget som hjemme – og mere til!

Hele tiden her har vi drukket det helbredende vann fra kildene i Monchique. Det skal hjelpe mot gikt og fordøyelsesproblemer. Og aller best: mot rynker! Men da må man visst drikke mye. Vi kjørte dit den første dagen – gjennom vakker natur opp til 900 meter. Her vokser det korkeikskog. Portugal er verdens største produsent av kork. Det ytterste barklaget på eika kan skrelles av når treet er 10–15 år. Siden må det gå 8–10 år før det igjen kan skrelles av et lag på 5–10 cm. Etterpå står stammen ildrød tilbake, på folkemunne heter det at treet rødmer fordi det ikke har tøy på!

Engelskmennene dominerer blant turistene, noen har kjørt bil hit ned. Det er ikke så langt.

Til helgen stenger ”Os Amigos” den lille restauranten vi har vært mest på. Da er sesongen over. Og vi føler at selv om vi sitter under parasollen på terrassen i 27C varme, så er det høst også her i Burgao. De fleste ferieleiligheter står avstengt nå, og på stranda er det surferne som er ivrige. De ligger timesvis ute på bølgene.

Vi sier takk for oss til de vennlige innbyggerne i denne lille byen, og setter oss på flyet hjem til minusgradene.