I den norske lakselordens rike

Jeg skal ikke legge skjul på at det slett ikke var laksen som fikk meg til å fly til Aberdeen og kjøre halvannen time for å komme til «Lower Wester Elchies».  Det heter eiendommen, der Johnny Liverød nyter livet til  det vi trygt kan kalle en norsk lakselord i Skottland. Johnny er fra Sandefjord, og pendler mellom bostedet Kongsberg og hjembyen når han ikke nyter livet ved gården langs River Spey ved Aberlour.

Jeg var i likhet med turistene som valfarter hit uten fiskestenger, mest opptatt av å nyte den frodige naturen, vandre i gater med pittoreske steinbygninger, foruten å få med meg en omvising hos den nærmeste whiskyprodusenten. 

(reportasjen fortsetter under bildet).

En av gårdsbygningene som hører til Lower Wester Elchies (LWE), Johnnys eiendom, innlosjerer fiskerne som leier plass her. 

Nyfrelst laksejeger

Jeg fikk med meg alt dette i løpet av tre maidager - men også et innblikk i lidenskapen som driver menn og kvinner til å holde ut i all slags vær langs elvebredden. For Skottland har i likhet med Norge all slags vær - en dag byr på striregn, en annen byr deg ut i skinnende sol.

Det ropes på to sider av elva. En grønnkledd herremann jeg kjenner godt roper oppglødd i telefonen at laksen akkurat glapp. 

– Dette er helt fantastisk. Nå skjønner jeg hvorfor, sier min bedre halvdel etter å ha fått føling med sin første laks på flue.

Riktignok uten å hale noen sølvskimrende fangst på land, men nok til å kjenne adrenalinet, kicket og den lidenskapelige trangen til å oppleve dette en gang til. Minst. 

(reportasjen fortsetter under bildene).

En nyfrelst laksefisker må roe seg ned på den gamle kirkebenken utenfor fiskehytta, sammen med veteranen Jimmy.

En tur langs det frodige landskapet langs elva byr på møter med dansende fluer...

Unnskyldningenes tid

Med hjertebank og svette i tinningen måtte han sette seg ned utenfor fiskehytta Johnny har ved elvebredden, der laksefiskerne som leier seg inn på gården hans kan dele fiskehistorier, unnskyldninger for uteblitt fangst, og få seg noe varmt i kroppen mellom slagene. 

(reportasjen fortsetter under bildet).

Johnny og ghillien Jimmy viser fram noen lokale ølvarianter, på plass i fiskehytta.

Her i Skottland er det mer enn kaffe som varmer, der fiskeplassen ligger midt mellom Aberlour-Glenlivet Whiskydestilleri og Macallans store anlegg.

Skotten Jimmy humrer ved siden av den nyfrelste laksefiskeren. Jimmy har passert 80, og fulgte med gårdskjøpet. Han er «ghillie», en viktig mann for fiskerne som leier seg inn, og fyller en stilling som en slags blanding av oppasser for stedet og fiskeguide.

Johnny med sesongens første laks, en kelt (laks som har overvintret i elven) tatt på flue i februar.

Velkomment landskap

Han gir gjerne et turforslag til frua som må finne seg i å være gressenke på tur med en mann som har gitt seg hen til laksen i elva.

Dermed bærer det ut på joggetur i et landskap frodig av vårblomstrende trær, duvende åkre og beitende sauer.

Stiene fra LWE fører rett inn på Macallens fabrikkområde - disse bygningene er det første som møter deg fra elvesiden.

Gjerder er til for å forseres her, ingen «privat» eller «gjennomgang forbudt» møter meg, selv om grinder må åpnes og lukkes. Broer laget med tanke på estetikk og praktiske løsninger frister mobilkamera på veien. At Skottland må ha minst like mange hunder som menneskelige innbyggere levner denne to timers turen mellom Wester Elchies og Macallan Distillery liten tvil om. 

Stiene er brede og fine, og veier som for lengst er blitt turstier snor seg gjennom gamle steintuneller og smale broer.

Søt kjekslukt

I sentrum av den lille byen oppdager jeg at den egentlig består av en gate med en Coop-butikk, en delikatessebutikk, en gavebutikk, og et kjeksutsalg. 

Er du i Aberlour, skal du ikke bli overrasket om en søt kakelukt brer seg. Her finner vi nemlig Walkers. Ved River Spey produseres «Scotland’s finest biscuits»; de verdenskjente kjekspakkene av merket Walkers. En fjerdedel av innbyggerne i Aberlour jobber her, nærmere bestemt 200. 

Det er ikke vanskelig å forstå at kjeksen er byens stolthet, ved siden av whiskydestilleriene og laksestrekkene da.  De skotske rutene preger både klær, butikk og emballasje. 

Jeg besøkte Aberlour samme helg som The Kilt Walk, en marsj langs den nedlagte jernbanelinja skulle finne sted. Marsjen til inntekt for et barnesykehus trakk 500 skotter i kilt, og gjorde om byen til et festivalområde.  

Whiskyproduksjonen fikk jeg også et lite innblikk i, sammen med en raus smak av tilårskomne dråper. Det kan du lese om her .