Dro til India for å gjøre en forskjell

"Jeg skal i løpet av seks uker blant annet være engelsklærer på en jenteskole og hjelpe til på et kunst-og-håndverkssenter for kvinner. Vil dere skrive om oppholdet mitt om jeg sender dere noe? Jeg synes det er viktig å fokusere på hva ungdom kan bidra med helt på egenhånd i dagens samfunn, uten at det trenger å koste en formue.

Jeg bestemte meg for å jobbe frivillig for flere år siden, og nå som jeg har et friår etter å ha gått tre år ved IB-linjen på Skagerak International School, passet det ganske bra. Jeg gjorde en del research og fant fort ut at diverse organisasjoner krever utrolig mye penger for at ungdom skal få jobbe frivillig. Jeg kom faktisk borti seriøse organisasjoner som krever nærmere femtitusen for to-tre uker med frivillig arbeid, og det inkluderte verken flybillett eller mat, bare opphold.

Derfor tok jeg saken i egne hender og benyttet meg av kontakter innenfor familien, slik at jeg kun måtte betale flybillett, kost og losji. Heldigvis fikk jeg muligheten til å bo på fortet (som også brukes til hotell) til Pradyuman Singh på Chandelao Garh. Han er kjent for sin gjestfrihet og hjelpsomhet. Vi avtalte at jeg hjalp til på arts and crafts senteret for de lokale kvinnene, og brukte engelskkunnskapene mine for å hjelpe til på skolen. Jeg tror at dette kan være veldig positivt for meg, og ikke minst positivt for alle andre å lese om, da dette er litt spennende og gjort helt alene.”

Her kan du lese Maritas reisebrev

Utslitt og solbrent etter to timer på kamelryggen i førtifem varmegrader.

Så her er jeg da, i India. Landet overveldet meg allerede på vei fra flyplassen og hit, da jeg fikk oppleve trafikken for første gang. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så redd før! I begynnelsen prøvde jeg å følge med på trafikken, men etter å ha kjørt forbi utallige mopeder, med fem stykker på og menn som sykler midt på motorveien, og etter å ha opplevd hvordan de rett og slett kjører på den siden de føler for selv, og plasserer seg hvor som helst, uten å bruke speilet, ga jeg opp og så ut av vinduet for å forhindre hjertestans.

Chandelao Garh er like fantastisk som på bildene jeg har sett, og rommet mitt ligger i skyggen slik at jeg slipper badstuefølelsen hver gang jeg kommer hjem fra jobb. Det er nemlig ikke aircondition her, og med førti varmegrader hver dag er det lett å bli opphetet. Ankomsten min var preget av spenning, men iløpet av ettermiddagen gråt jeg noen modige tårer da kombinasjonen av trøtthet og strømbrudd ikke alltid er like heldig når man har glemt hodelykten sin og oppdager at ens eneste kommunikasjonsmiddel med omverdenen ikke fungerer i landet man oppholder seg i. De modige tårene ble likevel byttet ut med et smil da jeg ble introdusert til resten av gjengen her. Marge og Terry er to skreddere fra England, og indiske Radikka har ansvar for arts and crafts senteret, mens Eski, eller Daddisa/bestemor som jeg kaller henne, er moren til Pradyuman.

Så lenge det er gjester på fortet spiser vi sammen på taket mens vi ser på stjernene, og når det bare er «oss» tilbringer Daddisa tid sammen med oss. Vi spiser mat i en såkalt spisestue ute, samtidig som vi får lære mye om indisk kultur og religion.

Solnedgangen i en ørken er noe for seg selv.

Vakker dekor av søle

Jentene på Art and craft-senteret møtte jeg for første gang i det de var i ferd med å legge gulv av en kombinasjon av kumøkk og søle, i forberedelse med Holi, en festival for å feire at våren kommer. Denne gulvleggingen er noe de gjør to ganger i året, da den flotte terrakottafargen forsvinner fort på grunn av den sterke solen.

Jeg har også sett dekoreringen av gulvet, og det er helt utrolig hvor kreative og ikke minst flinke de er til å lage mønster helt på egenhånd. De britiske skredderne fortalte meg at jentene oppholder seg mest på senteret på grunn av det sosiale, da det å lære å sy med symaskin ikke er mer enn en overfladisk egenskap for dem.

Jeg ble også fortalt at for å lære de noe må man behandle de som fireåringer, men dessverre blir ikke kunnskapen sittende særlig lenge. De har ikke problemer med å kopiere nøyaktig det de blir vist, men synes ikke noe av det er viktig nok til å faktisk huske.

Kulturkollisjon

Marge og jeg prøver så godt vi kan å inkludere både jenter og gutter i Jacks.

Jentene jobber for femti rupees (6 kroner) dagen, og selv om dette er en fin inntekt for de, foretrekker de sitt eget liv i hjemmet. En bidragsgiver fra Norge har for eksempel bygget toaletter, slik at jentene skal ha litt privatliv, men ingen av dem bruker de da de rett og slett er så vant til å bruke naturen at alt annet er unaturlig.

Videre har jeg lagt merke til hvor løsningsorienterte disse jentene er. Er det et hull i veggen tetter de det med søle, er veggene skitne koster de bort støvet, får de støv i ansiktet dekker de til hodet og fortsetter arbeidet. De er også enormt sterke, og når de bærer ting på hodet ser de ut til å gli elegant bortover, den europeiske elefantgangen er definitivt ikke å finne her da de alltid ser ut til å flyte et par centimeter over bakken.

Rapperen i Chandelao

I begynnelsen ble jeg fortalt at jentene synes jeg var litt for stille, så jeg har brukt mye tid på å sitte sammen med dem for å ta del i deres ritualer. Et par av jentene lærte meg å brodere på en ny mate, og det overrasket meg hvor vanskelig det var. Jeg brukte en halvtime på å brodere en enkelt blomst, mens de unnagjorde et helt sengeteppe på noen få dager.

Likevel tror jeg at det er godt for jentene å se at vi sliter like mye som dem når det gjelder å lære noe nytt.

Hvis man sitter lenge nok sammen med dem, begynner de ofte å synge. Chandelao har til og med sin egen kvinnelige rapper, som ofte finner på tøysete sanger om ting som skjer rundt henne. Sangene deres er alltid så synkroniserte, alle har fantastiske stemmer og man blir ordentlig avslappet av å høre på.

Språkforvirring

Når jeg er fornøyd med arbeidet jentene har gjort sier jeg alltid excellent og smiler, men på et eller annet vis forvirrer de det med accident og når de skal komplimentere meg sier de accident accident, og alle ser like forvirret ut når jeg bryter ut i latter.

Til tross for at jeg bor bra og har mitt eget bad, tilbringer jeg mye tid med lokalbefolkningen. En av jentene har spesielt fanget oppmerksomheten min, da hun virkelig prøver å holde en samtale på engelsk. Hun passer alltid på meg når alle de små barna kommer og drar meg i alle retninger, og hun kjefter hvis de eldre guttene prøver å ta kameraet mitt.

Moomal er bare tolv år, men hun har tatt ordentlig ansvar for meg. En av de første dagene her ble jeg invitert til hjemmet hennes, og det overrasket meg hvor gjestfrie de var.

Hele familien, inkludert en to måneder gammel baby med eyeliner og en to måneder gammel geit, holdt oss med selskap og serverte oss både chai-te og brød som smakte mistenkelig som popcorn, mens alle stirret på meg.

Jeg – en attraksjon

Jeg er blitt en liten turistattraksjon her, de lokale elsker å ta på håret og huden min, og alle er ordentlig vennlige mot meg, selv når de river meg til alle kanter for å få oppmerksomhet. I begynnelsen synes jeg det var litt vanskelig å kommunisere med alle sammen, da svært få kan si mer enn “what is your name” og “what is your country” (de er også glade i å spørre om jeg er gift, og hva alle tingene mine koster), og selv om man faktisk svarer så forstår de ikke svaret. Nå har jeg heller tippet litt mer over til tegnspråk og oppmuntrende eller negative lyder, og det ser ut til å fungere greit.

Mannsdominert samfunn

Noen kvelder har vi tatt med et spill kalt “Jacks” utenfor fortet, for å lære det bort til barna. I begynnelsen står alle sjenert og ser på, men plutselig nærmest eksploderer det, og da står det fort tjue barn og ser på. Lokalsamfunnet her er veldig mannsdominert og det gjenspeiles når vi leker, guttene har tendenser til å ta helt overhånd og hvis jentene på tre-fire år prøver å delta, blir de dyttet ut av ringen og kjeftet på.

Marge og jeg har derfor laget to ringer de siste gangene vi har spilt, en for guttene og en for jentene slik at de skal forstå at alle har like mye rett til å spille spill.

Dette med domineringen av menn er noe vi ser hver dag. Her er det nemlig kvinnene som er ute for å samle ved og vann, og ikke minst knuse stein, mens mennene ofte bare henger på hjørnet med sykkelen sin.

Når jeg har besøkt de lokales hjem, har jeg også lagt merke til at med en gang en mann kommer inn i rommet dekker alle kvinnene til både hodet og ansiktet sitt.

Savner ikke Chicken Tandoori

Som beboer på et hotell har jeg også kommet over mange andre forskjellige nasjonaliteter. For en uke siden var det to svenske damer her som var veldig misfornøyde. Det fineste rommet her var ikke bra nok for dem, og de synes at maten som ble spist under en spektakulær stjernehimmel så billig ut. Samtidig påsto de at de visste veldig mye om indisk mat, og var veldig skuffet over at vi ikke fikk servert Chicken Tandoori.

Jeg synes at maten, som består av ris og deilige grønnsaker, er helt ypperlig, og jeg tror man bare kan fastslå at det er en skandinavisk ting å tro at Chicken Tandoori er det eneste de spiser i India; de britiske skredderne har vært her i snart tre måneder og ikke spist det en eneste gang. Det har også hendt at indiske guttegjenger som har festet noen dager i strekk, da de ifølge indisk tro ikke har lov til å nyte alkohol hjemme. Senest I går var det en gruppe fra Mongolia her, som spilte musikk for oss og viste oss tradisjonell Mongolsk dans.

Tragisk skolemateriell

Chandelao består av tre skoler, to offentlige og én privat. Jeg har blitt fortalt at ingen lærer noe på de offentlige skolene, mens på privatskolen, hvor det koster cirka tolv kroner i måneden å gå, har de sjansen til å få en liten grad av utdannelse.

Engelsklæreren her, er ikke istand til å holde en hel samtale på engelsk. Barna lærer ti nye ord hvert år, så det er ikke rart at kommunikasjon er vanskelig. Jeg har tatt en titt på bøkene, og det er overraskende hvor deprimerende tekster et så blidt folk må lese.

Tekstene er dessuten fulle av stavefeil, spanske og tyske ord dukker opp her og der, og spørsmålene er irrelevante til tekstene.

Når man kommer inn i et klasserom reiser alle barna seg og hilser med en regle på hindi, og hvis man spør de om ting på engelsk er det alltid de samme tre guttene som reiser seg og svarer.

Jeg har prøvd å få jentene til å svare noen ganger, og de kan alltid svaret. Likevel lar aldri den mannlige læreren noen av dem svare. Skolen har ingen kvinnelige lærere.

Slås med trepinne

Jeg har vært to ganger på privatskolen, og begge gangene har jeg vært tvunget til å gå hjem igjen når jeg har sett barna bli slått. Ved fire anledninger har jeg sett barn bli slått med trepinnen alle lærerne, inkludert rektoren, bærer på. Ikke bare blir de slått hvis de ikke holder hendene rett eller ikke ser på den de snakker til, men de blir også slått hvis de har gjort leksene sine feil.

Slikt maktmisbruk synes jeg er veldig vanskelig å overbære uten å si noe, så foreløpig har jeg sagt at jeg ikke føler meg komfortabel med å være alene på en slik skole. Jeg har blitt fortalt at det er ulovlig å slå barn i India, og at barna har rett til å anmelde vedkommende, men i en liten landsby med fjortenhundre innbyggere skjer ikke slikt. Jeg håper skolen her vil de respektere meg når jeg sier at ingen får slå elevene i mitt klasserom.

Den gyldne by

Jaisalmer

Jeg har også rukket å dra på en aldri så liten road trip til Jaisalmer, den gyldne by, og har dermed hatt mitt første møte med indisk kollektivtrafikk. Når det gjelder plassen i bussene kan du se for deg en full boks med sardiner, og tenke at du putter femti ekstra sardiner inn. Når du virkelig tror det er fullt ombord, kommer det gjerne femten ekstra passasjerer inn.

På togene sover du rett og slett i høyden. Du kan enten booke med aircondition eller uten, og jeg synes faktisk at vognen uten var mye kaldere enn den med. Det anbefales derfor alltid å ha en varm genser med seg. Selv om du får både laken og pute i vognen med aircondition, foretrakk jeg faktisk den uten da det ikke fantes snorkende, indiske menn eller indiske damer som snakket i telefon der, bare turister med ryggsekk.

Shopping og spådommer

I Jaisalmer fikk jeg både shoppet skjerf og smykker, lest fremtiden i hånden min, drukket Chai-te hos en mann som solgte bukser, sett på gamle bygninger og vært på kamelsafari. Vi ble anbefalt å prute ned til halve prisen av det ting kostet, da India har egne priser for indere og andre for turister.

Trehundre kroner er kanskje ikke så mye for to silkeskjerf, men følelsen av å bli lurt er den samme uansett hvilket land du besøker.

Når det kommer til ørkensafariene er det stor kamp om turistene, og du skal være forsiktig med hva du velger. Allerede klokken fem om morgenen på togstasjonen prøvde de å kapre oss. Ryktet skal ha det til at hvis du bor på et billig hotell og ikke benytter deg av hotellets safari kan du uten varsel bli kastet ut midt på natten.

Mr. Desert

Marge, Mr. Desert og jeg etter endt safari. Ja, jeg fikk autografen.

Vi valgte Sahara Travels og fikk oss en positiv overraskelse. To timer på en kamel i førtifem varmegrader er veldig slitsomt, men når “Mr. Desert”, iskaldt vann og et måltid under stjernene (og ikke minst tre stjerneskudd) venter deg når du er ferdig, er det så absolutt verdt det. Mr. Desert startet på bar bakke og endte opp som modell for store indiske merker, og aller viktigst medvirket han i en indisk Coca Cola reklame – slik tok bedriften hans av.

Han har aldri mast på turistene, og hvis du vil ha en tur må du komme til kontoret hans. Utrolig deilig å finne et sånt menneske i slik en turistdrevet by. Når det gjelder mat anbefaler jeg å spise på Monica og Om restaurant. På sistnevnte var menyen så hysterisk morsom og full av skrivefeil at vi rett og slett måtte kjøpe fra den; snakes, hot born potato og appy fizz.

Fargesprakende feiring

Radikka, Terry, meg og Marge etter endt Holifeiring (og et par vask med hageslangen).

I skrivende stund er vi på siste dag i feiringen av at våren er på vei, Holi.

På senteret igår tok jentene på meg sari og vi hadde en aldri så liten før-Holi-feiring, og klokken syv gikk hele landsbyen til innsjøen for å danse rundt et tre som det var satt fyr på. Formiddagen idag har blitt brukt til å løpe etter hverandre med pulver i alle mulige farger, man skal nemlig sette farge på livet sitt på denne måten og dermed få et liv fylt med glede og oppfylte ønsker, og ikke en eneste hund, ku eller menneske har vært fri for farger. Personlig har jeg brukt to timer på å skrubbe av meg alt pulveret, og både håret og ansiktet mitt er fremdeles rosa.