Bli med til Frankrike

Lite forberedt  kan vi ærlig si vi var. Faktisk satt vi dagen før avreise, med VM-finalen i fotball på skjermen, å ”planla” årets jentetur til Frankrike. Man kan vel si at forberedelsene gikk i form av, kast en pil på kartet og der starter vi.

Spente og fulle av forventninger tok vi av fra Gardermoen. Opp og ned, og opp og ned i Alpene. Fem dager til ende, midt i Tour de France sirkuset. At folk sa at vi var gale, brydde vi oss lite om. Det tok oss ikke lang tid til å forstå at kanskje vi var det.

Jenter i Alpene var tydeligvis ett uvanlig syn. Annet enn en og annen på høye hæler, lurt opp av en sportsinteressert kjæreste. Superforelsket da de kom, ikke fullt så mye kjærlighet da de dro.

SHOW I LØYPA: Før selve syklistene passerer er det en lang caravan som kjører igjennom løypa. Til glede for alle fremmøtte.

Ikledd Tønsberg Cykleklubbs  drakter, norske flagg i kinnene og masse spenning i kroppen, startet ventingen. Den uendelige ventingen. Spørsmålene var der i forkant, – hvorfor gidder dere å vente på en gudsforlatt topp, når syklistene er borte i løpet av sekunder? –Spenningen. Den elektriske spenningen som vokser når du hører og ser helikoptrene sirkle over hodene våre.

Når hårene reiser seg på ryggen, når du skimter syklistene nede i bakken, og det går et sug igjennom alle de fremmøtte supporterne. Når blodet pumper idet feltet passerer så nærme at du må hoppe bort for ikke å bli kjørt ned, og bli en TV-flott. Og når du skjelver når du kaster deg i bilen, for å komme til neste topp.

Etter to fjelletapper  der absolutt ingen snakket engelsk, verken i løypa eller på de lokale restaurantene, hvis det i det hele tatt kan kalles for det, føltes hygiene og komfort som et gode på lik linje som når du får igjen flere tusen kroner på skatten helt uventet.

SKJARMERENDE: I Alpene er det mange vakre bygg å se på.

Et forsøk på en hårvask  i en kunstig innsjø fikk den lokale befolkningen til å heve på øyenbrynene. Så da vi satte oss ned i Gap, og merket oss en guttegjeng ikledd rødt, hvitt og blått, har aldri stavangerdialekt hørtes vakrere ut. Vi satte kursen mot målgang i Bourg-lès-Valence. Endelig slo spådommen «jenter bak rattet» til for fult. For mens våre nye venner hadde det samme utgangspunktet, kom jentene tre timer senere til mål.

Og franske bilister ble ikke nevneverdig imponerte over bilen som sto bom stille på motorveien med en fartsgrense på 130. GPS-en viste en vei, men selvfølgelig var vi overbevist om at det var feil. Etter flere minutters krangling med GPS-en, og med aggressiv tuting som bakgrunnsmusikk, valgte vi å stole på oss selv. Etter seks mil i feil retning, forsto vi at det var feil valg.

Livet smilte allikevel  igjen til jentene fra Tønsberg og Sandefjord. Like godt som en kald pils hadde smakt, da kjølebagen streiket i 35 varmegrader midt i svarteste Col du Noyer, var synet av HTC-Columbia bilen et vakkert syn i en ellers så sparsomt skiltet by.

Gleden var desto større da bilen stoppet, og jentene fikk sitte på til mål. Etter ti minutters småpjatt, som bare jenter kan, spør den anonyme passasjeren: Do you know who this is? og peker på sjåføren. – No, svarer jentene spente i kor. Den eldre mannen ser sjokkert ut. – This is Erik Zabel. He has won the green jersey six times.

Så der satt vi.  I bilen til HTC-Colombia, med legenden Erik Zabel.

LEGENDE: Møtte også sykkellegenden Erik Zabel.

Undertegnede visste selvfølgelig hvem det var, men hvordan i alle verden skulle man kjent han igjen uten grønn trøye og hjelm?

At en av sykkelhistoriens beste spurtere ikke tok seg nær av de uopplyste norske jentene, er ikke å ta hardt i. En hel dag i hælene på Zabel er det ikke alle som får oppleve. For å bøte på skaden, selv om vi regner oss som mer enn middels patriotiske, heiet vi nok mest på lagets store stjerne Mark Cavendish. – Han er en gutt med veldig mange følelser. Men i dag skal han på podiet, forsikrer Zabel oss om.

FOLKSOMT: Det er mange tusen fans langs løypa som følger Tour de France sirkuset.

Cavendish entret podiet , Zabel svarte internasjonal presse. Komplett kaos. En forvirret Cavendish prøver å bane seg vei i retning mot oss. Vi setter oss igjen i HTC-Columbia bilen, denne gang for å «redde» dagens vinner. Og etter noen klemmer, gratulasjoner og noen høflighets-
fraser forsvinner HTC-Columbia bilen med Zabel og Cavendish i.

Tilbake står jentene  like forvirret som tidligere. Men med et pågangsmot som aldri før. Flygende bortover veien kommer vi plutselig på, hvor er bilen? En halv natt senere var bilen funnet og GPS-en stilt inn på neste dags målgang.

Trygt tilbake i Norge, gleder vi oss til ny sykkelsesong.