Slik gransker du din egen slekt

Jeg bestemte meg for å skrive dem ned, og farfar fortalte. Om tippoldefar som druknet, om min driftige oldefar, om det å jobbe på klippfiskberga fra 6 års alder, om krigen, sildeeventyr, tradisjoner og hverdagsliv med krøtter. Helt vanlige historier fra et vanlig liv.

I et gammelt album fant jeg et gammelt fotografi av farmor og farfar smilende i enga. Hvordan traff dere hverandre? spurte jeg. Farfar vrei seg i gyngestolen, og jeg kjente at jeg savnet min snille, snakksalige farmor som døde så brått noen år før. Hun ville gladelig delt de romantiske detaljene. Det ble en påminnelse om alt som forsvinner med menneskene om de ikke blir tatt vare på.

Fortellinger fikk liv

Tippoldeforeldre Ole og Severine Otterlei omkring 1890. Livet som fattig fiskerfamilie langs norskekysten var strevsomt.

Vi fikk det da til, med god hjelp fra familie, og langsomt ble fortellingene og menneskene levende for meg. Min farmor med støv på hjernen, kanskje var det ikke alltid så enkelt å føle bygdas blikk da hun gifta seg inn i en av øyas mest velstående familier?

Og farfar, enebarnet som lærte seg å lese Snorres kongesagaer lenge før han begynte på skolen. Hadde han egentlig noe annet valg enn å følge i sin fiskerfars fotspor?

Og hvordan var det for min egen pappa å vokse opp med en far som var på sjøen i månedsvis av gangen? Sterkest var likevel opplevelsen av å lese oldefars skolestil fra 1901 om da faren og en eldre bror kom bort på sjøen. Om uroen da det blåste opp til storm.

De speidet forgjeves fra det høyeste fjellet. Den natta var det som om de stadig hørte noen i døra, men ingen kom. ”Å så vondt det er å miste sine kjære slik. De reiste fra oss dagen før, frisk som en fisk. Å ikke skulle få se dem mer, er en tung skål å drikke.”

Gir perspektiv

Det er lett å bli historieløse i samfunnet vårt i dag. Hvordan skal vår generasjon som aldri har opplevd sult eller krig på nært hold kunne forestille oss hvordan det var?

Vi kan jo knapt tenke oss en tilværelse uten mobiltelefon, tv og internett. Der kommer livshistoriene inn som en viktig arv, et avtrykk i tiden. Gjennom dem kan vi forstå hvor vi kommer fra og se vårt eget liv i et større perspektiv.

Min slektsbok ble ferdig til jul i fjor. En fisker skryter aldri, men han ringte da han fikk den og roste på sitt fiskervis: ”Det der er ingenting å skamme seg over, Camilla. Det som står der er sant.”

For en stund siden fikk min farfar slag og mistet store deler av hukommelsen og språket. Jeg er så inderlig glad for at jeg blei ferdig i tide, at historiene kan bli levende også for dem som kommer etterpå.

Hvordan komme i gang?

Det er ikke nødvendig å drive omfattende slektsgransking eller delta i et tv-program for å skrive sin historie.

Hvem var foreldrene og besteforeldrene dine? Hvordan levde de, hva tenkte de, hvem var de egentlig? Og hva med deg, hvordan har livet ditt vært?

Du er førstehåndskilde i ditt eget liv. Å skrive eller samle sin historie handler om å forevige opplevelser, tanker og kunnskap om det å være menneske i et helt vanlig liv.

Det kan være håndskrevne notater på et ark, kommentarer på baksiden av gamle fotografier, illustrasjoner, brev eller dokumentasjon på lydbånd eller video.

Spør gamle tanter, foreldre, søsken og andre som kan vite noe du ikke veit eller ha en annen opplevelse av det. Sannheten er alltid subjektiv. Små og store, viktige og uviktige hendelser, skriv dem ned. Det som kan virke opplagt for deg, kan være ukjente skatter for andre.

Kanskje noen kan hjelpe deg med å skrive? Ikke vent til du sitter på gamlehjem, skriv mens du kan, skriv mens de som veit fremdeles lever og har hukommelsen i behold. Det viktigste er at det faktisk blir gjort – før det er for seint.