Skadeverk eller tagging - møt gatekunstnerne

Gatekunstnerne

Gatekunst Dekorasjonsvegg i Kristiansand. Foto: Merk (M).

Graffitimiljøet har sine røtter tilbake til slutten av sekstitallet og består av forskjellige utrykk og særpreg. Graffitikunstner Kim Kolstad, fra Sandefjord, syns derfor det er vanskelig å gi en enkel forklaring på hva kunstformen er:

– Det er vanskelig å gi noen klar definisjon, men det er i utgangspunktet snakk om bokstaver som formes til en egen helhet. Ulike farger, og miksen av disse, er med på å danne denne. I det hele tatt handler mye om å bli sett, og skille seg ut.

Kolstad har drevet med graffiti siden han var tretten og er i dag en aktiv utøver som for eksempel lager piecer (figurer og tekst) og dekorasjoner på bestilling. Han mener miljøet i Vestfold er lite omfattende og at det kunne vært bedre:

– Ja, miljøet er dårlig og veldig lite her, forteller han.

– I Sandefjord er det vel bare to-tre stykker som driver med dette i tillegg til meg. Generelt sett er det mange dyktige utøvere, men det er så spredt.

– Hvordan forholder folk seg til graffiti?

– De fleste er uvitende om hva det faktisk går i, og ser på alt som tagging. Det er ikke noe særlig når du har valgt å satse på det, og folk ser på deg som en hvilken som helst type med sprayboks.

Representerer dagsformen

Ulik graffiti på utsiden av den gamle Brannstasjonen i Larvik, som tidligere var et friområde.

Den andre utøveren vi har snaket med er en kunstner som velger å være anonym. Han velger derfor  å kalle seg ”M”. Han mener at de aller fleste faktisk liker fargepiecer og figurer, og han er blant dem som ignorerer et lovforbud når han blir inspirert til å utøve kunsten sin.

– Det er jo forståelig, da man ofte bruker tegneserier som utgangspunkt i figurmaling. De færreste ser kriminalitet i Mikke Mus eller Supermann, selv om det er gjort ulovlig. Tags og «throw ups», derimot, faller mindre i smak. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Mannen i gata har som regel lite, eller ingen referanser til denne kulturen og dens historie, og det er vanskelig å verdsette noe som blir omtalt som vandalisme.

M mener at betrakteren selv må vurdere om det han gjør er kunst eller ei. – For meg er det graffiti. Særpreget mitt er nok diversiteten i den lille sammenhengen. Dette er industri, og min graffiti representerer dagsformen. Føler jeg for å male et tog så gjør jeg det. Om det er en lovligvegg med crewet så gjør jeg det. Det avhenger av lyst og dagsform. Reine ord for pengene.

Street art

Crewet, hvor flere utøvere er med, ble til på slutten av nittitallet og er fremdeles aktivt. På spørsmål om hvordan han selv begynte, svarer M:

– Jeg kjøpte restene av sprayboksene til en klassekompis, som sprayet om sykler på gården der han bodde. Deretter sprayet jeg ned skolen, men da var jeg liten, så jeg har meg selv unnskyldt, ler han.

M jobber lite på lerret eller gjenstander. Det hender, men da er det stort sett spontane ting gjort i kjedsomme stunder. Han trekker frem et passende sitat: «Gata er mitt galleri.»

– Vel, det har blitt sånn. Jeg liker å kjøpe en kaffe, ringe en venn og gå runden.

I likhet med Kolstad syns M det er vanskelig å fortelle hva graffiti er. – Ja. I hvert fall for en som driver med det. Først og fremst er det frihet, frisk luft og opplevelser. Hadde du spurt en annen ville du sikkert fått et annet svar. Det er så individuelt, og er hva du gjør det til.

Representerer graffitikunstnere

Nylig utførte Kim Kolstad et eksperiment utenfor lokalene til Kunstmarked i Sandefjord, hvor han forsøkte å gjøre en piece på en snøhaug.

– Dette var veldig avhengig av været, forteller daglig leder Karin Wegger.

– Hadde det vært dårlig ville det ikke vært mulig å gjennomføre. Så vi var utrolig heldige!

Kunstmarked har et galleri som representerer mange ulike kunstnere, tre av disse er graffitiutøvere. I tilegg til Kolstad og M er også kunsten til Atle Østrem å finne der. Østrem har blant annet laget en piece på Tou Tower, sammen med gatekunstneren Pøbel. Dette er avbildet i boka Street Art Norway.

Hun håper dessuten at graffitikunstnerne lar seg representere på Kunstpinse; et prosjekt med formål å sette kunst på kartet under pinsen, hvor alle sjangre inviteres til å delta.

– Jeg kan ikke si noe sikkert om hvordan det blir, men Kim skal kanskje få til noe ved skateboardrampen. Og så håper jeg selvsagt at de to andre også blir med.

Problematikk omkring lovverket

Graffitikulturen har skapt mang en debatt om hva som er på riktig side av loven eller ikke. Vi spør Wegger om hun har hatt betenkeligheter med å representere kunstnere som utøver noe som er ulovlig.

– Jeg liker den graffitien og street-arten som finnes omkring, blant annet det jeg ser langs jernbanen, og det vil jeg dele med andre. Det er en egen puls og frihet i det. Samtidskunst er det så absolutt, og det er hva Kunstmarked består av. Samtidskunsten er kunstnerens dokumentar på tiden vi lever i. Hun forklarer at hun ikke forholder seg til hva folk gjør på fritiden.

– Nei, det ville være en umulig oppgave å være politi for alle kunstnerne våre. Men jeg håper jeg kan bidra til at det blir mer graffiti på lerret og skulpturer, som deretter kan stilles ut. 

En del av bybildet

Kolstad legger til at det i 2001 ble slått virkelig hardt ned på graffitien i Norge.

– Dette fikk jeg kjenne selv ganske godt. 50.000 kroner i bot som trettenåring er drøyt mye penger. Du kan jo tenke deg hvor alle konfirmasjonspengene mine gikk.

Han legger også til at han syns graffitien hører med i bybildet, og at byer uten tagging eller graffiti blir visuelt kjedelig.

– Det er mange flinke graffitikunstnere som maler ulovlig, men de har fete tags eller throw ups og det pynter veldig opp syns jeg. Men så er det jo et flertall av de som tagger på private ting og monumenter, noe som igjen ødelegger for de flinke. Som regel er det snakk om yngre som bare er ute og maler for kickets skyld, ikke fordi de har interesse for graffiti.

– Føler du at det at noen bryter loven, ødelegger for din kunst?

– Nei, dersom folk syns graffitien i galleriene er stygg fordi de synes gategraffiti er stygt, er de ignorante. Store kunstnere har malt ulovlig på vegger siden tidenes morgen og det har ikke forandret synet på tradisjonell kunst, i folks øyne. Så hvorfor skal det ødelegge for graffitien?

Skadeverk eller kunst?

Politimester Ole Bjørn Sakrisvold

– I utgangspunktet er ikke graffiti et samfunnsproblem, men en kunstnerisk form og et kulturelt uttrykk. Det finnes steder i Vestfold der grunneiere tillater graffiti, og det ikke strider mot andre lovverk. Det legger ikke politiet seg opp i, sier Ole Bjørn Sakrisvold, politiinspektør i Vestfold politidistrikt.

Må skille på det

Hva synes du om at graffiti fra en aktør som ellers maler ulovlig får stille ut sine kunstneristiske uttrykk i et galleri blant anerkjente kunstnere?

– Her er det viktig å skille mellom tagging og graffiti. Det er i utgangspunktet kunstnerisk frihet. Så lenge noen legger igjen tags ulovlig, så synes jeg ikke det er noen grunn til å forherlige det. Men så lenge det er graffiti på steder der grunneier tillater det, og det ikke strider mot andre lovverk, så synes jeg ikke at det er forsøplende og skjemmende, sier Sakrisvold.

Tagging er skadeverk

Tagging eller tags som det heter som typisk består av en signatur med én eller flere bokstaver er forsøpling i bybildet etter politiets mening.

I løpet av 2010 mottok Politiet i Vestfold melding om 96 taggesaker.

– Tags utføres i bybildet eller andre steder på annen manns eiendom for at andre skal se at en har vært der. Dette er skadeverk, og det håper vi at publikum melder fra til oss om. Tagging på annen manns eiendom medfører ofte erstattninger og den som utfører det får det på rullebladet, sier Sakrisvold.

Det finnes ingen tall for de samfunnsmessige kostnadene knyttet til tagging i Vestfold.

– Hva det koster å fjerne tagging varierer med hvilket materialet som ble brukt. Men det koster fort tusenlapper å fjerne malingen. Er det derimot ulovlig graffiti som må fjernes er arbeidet mer omfattende, og da øker også kostnadene, sier Sakrisvold.