Narko, psykiske lidelser og nå KOLS

En av Norges største forfattere, vestfoldingen Ingvar Ambjørnsen, har tatt turen fra sin base i Hamburg for å gjeste litteraturuka i hjemfylket.

– Det skal handle om en gjeng med folk som vandrer, en slags omstreifere, som bryter seg inn i hytter på fjellet, og kombinerer friluftslivet med litt andre ting. Ikke noe vandalisme, men litt sånn tilbake til stilen på folk som i «Den siste revejakta».  Og i neste bok møter vi en som kanskje er en biperson i første bok, som hovedperson, forteller Ambjørnsen.

Ikke vanlig turproviant

Han sier at selv hadde han kompiser på 80-tallet som var litt som disse personene, og at han selv var med på å gå noen skogturer hvor ikke alltid provianten bestod av grillpølser og rett-i-koppen tomatsuppe.

Forfatteren har skrevet om rusmisbruk, psykiske lidelser og andre mørke sider av dagens samfunn som er selvopplevd, og ofte ført i pennen på en morsom måte.

Mannen som er født i Tønsberg og oppvokst i Larvik, har blitt en av våre største samtidsforfattere. Med en lang og imponerende merittliste bak seg i bokutgivelser, kan vi bare drømme om hvordan neste bokserie blir.

Ambjørnsen, som bor i Hamburg, har tatt turen for å delta på litteraturuka som pågår i skrivende stund. Den årlige litteraturfestivalen presenterer 50-60 litterære programposter over hele Vestfold fylke, med folkebibliotekene som viktigste arena.

– Da jeg skrev første boka jobbet jeg i Frelsesarmeen, sier Ingvar Ambjørnsen når vi møter han på en brun kafé i hovedstaden.

LES OGSÅ: Vestfold Blad utfordrer deg

Hamburg = anonymitet og arbeidsro

– Det er hyggelig å være tilbake, og spesielt under litteraturuka hvor jeg blant annet skal dele ut noen priser, sier Ambjørnsen, som gjester fedrelandet 5-6 ganger i året.

Han deler livet i den tyske storbyen med sin Gabriele. Her setter han pris på anonymiteten og arbeidsroen.

– Jeg skriver ikke akkurat autografer på gata der, for å si det sånn. Dessuten så jobber jeg godt der, jeg begynner gjerne klokka sju om kvelden og holder på til rundt elleve. Jeg har også jobbet noe om nettene i det siste, og det syns jeg faktisk er litt allright, sier Ambjørnsen, som hadde sitt gjennombrudd med romanen Hvite niggere i 1986.

LES OGSÅ OM ANDREAS WAHL: Nært, sært og spektakulært

Kjipe vekkeklokker

Siden han var 25 år gammel har han levd av å skrive, og han har levd godt, til tross for at han aldri så det for seg. I alle fall ikke i den alderen.

– Jeg hadde et realistisk syn på skrivingen, og så for meg å skrive, men å ha andre jobber ved siden av. Da jeg skrev første boka jobbet jeg i Frelsesarmeen, sier Ambjørnsen, og røper at han kanskje hadde blitt der eller tatt vakter på en institusjon om ting hadde blitt annerledes.

– Jeg har hatt streite jobber og vet hvor kjipt det er å bli vekket av vekkerklokker. Det er et privilegium for meg å jobbe når jeg selv ønsker det, og våkne av meg selv, ikke av en vekkerklokke.

Ambjørnsen kan vel ikke karakteriseres som et A4-menneske. Han er sjeldent blitt avbildet i dress, står opp når han selv ønsker, og betegner seg selv som den første offisielle hasjrøykeren i Norge.

LES OGSÅ: November = Litteraturfestival

30 år - tre faser

– Den første boka mi fikk ikke noen bokanmeldelse, men alle skjønte at det var selvopplevd, og siden har jeg måttet uttale meg om narkotikamisbruk, som boken handlet om. Jeg var ung, hadde ikke noen streit jobb og ingen barn, derfor hadde jeg ingenting å miste. Slik har det alltid vært og derfor kunne jeg uttale meg om det meste. Jeg har nok bydd mye på meg selv i media, forteller mannen, som ser de siste 30 årene som en fase han deler i tre, narko, psykiske lidelser og nå KOLS.

Redd smerte

For ja, den store forfatteren har fått dødsdommen i form av sykdommen KOLS, uten av det plager han noe særlig.

– Vi alle skal dø, vi har alle en dødsdom. Jeg har vært veldig opptatt av døden siden jeg var liten, og som ung gutt hadde jeg en nær-døden-opplevelse i en bilulykke. I det jeg trodde jeg skulle dø tenkte jeg ”jaja, det ble kort”. Det var en underlig opplevelse, forteller Ambjørnsen.

Men én ting er han redd for: smerte.

– Jeg er redd for smerte, menn er jo stort sett redd for det, for vi er nok ikke laget for å tåle smerte slik kvinner er. Dessuten har jeg sett mange tragiske skjebner, folk som dør sakte, men sikkert på et gamlehjem, det vil jeg unngå. Jeg har uansett hatt et bedre liv enn det jeg har kunne turt å fantasere om, så ”thank you”, sier forfatteren, og slår ut hendene og ser opp i taket.

LES OGSÅ: Kunstnerprisen til Svein Nyhus

Kommende stjerner

Etter 30 år med suksess, hvor den ene salgssuksessen etter den andre har strømmet ut av Ambjørnsens skrivemaskin, er det nå nye prosjekter på gang.

– Det spirer fram noen nye gode forfattere en og annen sjelden gang, ellers er det få virkelig gode forfattere i Norge, sier han.

Under litteraturuka skal han dele ut priser til «upcoming stars» i Vestfold, noe han synes er veldig gøy, for å avle frem nye talenter er hans misjon i livet. I mellomtiden får vi andre vente i spenning, for at mannen kommer til å fortsette suksessskrivingen er det ingenting som taler i mot.

– Jeg kommer til å skrive så lenge jeg kan, så lenge armene mine fungerer så skal jeg skrive, avslutter Ambjørnsen, som i mai 2009 ble utnevnt som æresborger i Larvik.

LES OGSÅ: Lokal produsert dokumentar om Ingvar Ambjørnsen