Den ukjente stemmen

Hvert år er det tusenvis av mer eller mindre prominente gjester som besøker det ærverdige operahuset i Oslo. Det flotte bygget ruver i vannkanten og er blitt et landemerke for kunsten, men også for det norske folk. Det strømmer på med folk til kveldens forestilling, Barbereren i Sevilla. Noen i bunad, andre i dress, og noen få i olabukse.

Bak scenen står Larvik-mannen og kler på seg skjorten og skinnvesten, klar til å innta scenen som Figaro.

Nådde drømmemålet

Larvik-mannen, som er en av de 15 faste ansatte ved operaen, heter Espen Langvik.

Med en CV andre musikere bare kan drømme om, en utdannelse fra Rogaland Musikkonservatorium, Statens Operahøgskole og Mannes College of Music i New York, synger han baryton for fullsatte saler flere dager i uka.

Her ser vi Espen Langvik som Figaro, fra Barbereren i Sevilla. Foto: Erik Berg

– Det er veldig gøy, operaen har lenge vært et mål og en drøm, og nå er jeg her, nå har jeg nådd det, forteller vestfoldingen, som har bodd 14 år i Oslo, flere år i Stavanger og har hatt lengre opphold i New York.

Stor fallhøyde

– Jeg har kommet meg til toppen av pyramiden, men med den suksessen er det også et enormt ansvar, og ikke minst stor fallhøyde, forteller mannen som fremfører ca 50 forestillinger i året, fordelt på 4-5 ulike produksjoner.

Til tross for Espens unge alder (36 år) er han nest eldste i baryton solistensemblet på huset. I den norske opera er pensjonsalderen 52 år, så han har fortsatt en lang og lysende karriere foran seg.

Internasjonal drøm

– Når jeg en gang går av med pensjon, er det ikke nødvendigvis scenene rundt om i Norge jeg ser for meg å ville være mest på. Jeg håper å ha bygget meg opp en internasjonal karriere, slik at jeg kan reise ute og synge på de store husene: Berlin, Wien, Paris. Men jeg er veldig stolt av min tid på distriktsoperaene her i landet, for den erfaringen jeg gjorde meg der, har vært gull verdt å kunne dra nytte av i Nasjonaloperaen.

"Hjemme blir det ikke så mye musikk, bare i dusjen. Der synger jeg av full hals." Foto: Erik Berg

For ja, det er mye distrikts-opera rundt om i landet, noe Espen har lang erfaring med. Mange har en oppfattelse av at opera er for de med litt sær musikksmak, eller for fiffen som drikker champagne mellom aktene, men slik er det ikke.

– Opera er veldig stort i Norge, og da snakker vi stort på grasrotnivå, forteller Espen, som selv har vært rundt omkring på ulike steder i Norge og sunget.

Media tåler mer opera

For 3. året på rad står Espen på scenen i Nasjonaloperaen. Denne kvelden er det som Barbereren i Sevilla. Det kritikerroste og humoristiske stykket, som synges på italiensk, er en av mange suksesser Espen kan føre opp på CVen, men til tross for mange lovord og stor suksess så er det svært få som vet hvem vestfoldmannen er.

– Alle vet hvem de ansatte på Nasjonalteateret er, men ingen vet hvem sjefen der er. Her ved Operaen er det omvendt. Jeg valgte ikke dette yrket for ikke å synes, men det hadde ikke gjort noe om det var mer dekning av Nasjonaloperaen i media, med fokus på utøverne. Selv om denne sjangeren er en nisje, så er vi ikke så ”nisjete” lenger. Som jeg sa i et intervju en gang er det vi gjør på scenen litt P2-aktig, men menneskene på scenen er mer P4-aktig. Dessuten tåler media i Norge mer opera, som jo er en nisje innenfor musikken, men så er også Madonna en nisje, forteller operasangeren.

Stillhet og varm honning

Om kvelden når Espen kommer hjem fra en lang sangdag ved Operahuset, liker vestfoldingen å drikke varmt vann med honning, aller helst i ro og fred.

– Jeg liker å ha det stille, og holder helst munn mens jeg gjerne ser på Gullrekka på NRK. Hjemme blir det ikke så mye musikk, bare i dusjen. Der synger jeg av full hals, forteller den blide operasangeren.

Når vi treffer ham like før jul, forteller han at den skal tilbringes med hans danse-kone i Oslo, med besøk fra familie fra Larvik og Kristiansund. Mange fridager blir det ikke, for nyttårskonserten står straks for tur.

– Jeg ønsker meg mansjettknapper til jul, sånne med initialene inngravert, men jeg tror ikke jeg får det, ler Espen før han forsvinner ut på scenen som Figaro fra Sevilla, foran en fullsatt sal.