Seiler sin egen sjø!

Fredriksvern Verft en ettermiddag i juni. Vikingskipkopien ”Rabalder” står foreløpig på land i ikke altfor god stand. Det skal den bli etter hvert. Jarle Andhøys ungdomsprosjekt er i startfasen. Alle som er interessert i sjø og friluftsliv kan komme til Stavern for å lære seg båt, seiling og godt gammaldags sjømannsskap av mannen som snakker rett fra levra, og som har opplevd havets oppturer og skjebnesvangre bølgedaler i sin tid som Berserkskipper.

– Hei! Hva skal vi snakke om? Andhøy ønsker velkommen til skipet på land.

Her er det bare å hoppe ombord og ta det som det kommer, skal det vise seg.

Ikke følelse-intervju

Den brunbarkede 33-åringen sjauer i båten som har sett bedre dager. Et knippe mannfolk står ved siden av vikingskipkopien og myser på treverket. Alexandra, en av de båtinteresserte Rabalder-ungdommene sitter på huk og fjerner klissent løv fra bunnen i båten.

– Ja, det blir et portrett av deg, da. Litt sånn ”hvem er egentlig Jarle Andhøy”. Tenkte jeg skulle spørre om når du gråt sist og sånt. Kanskje foreslå et bilde iblomsterenga...

– He,he, nei, sånt følelse-Se og Hør intervju gidder jeg ikke altså! I blomsterenga?

Det gidder jeg ikke. Jarle Andhøy, eventyreren, sjøfareren og filosofiprisvinner og selvutnevnt sjørøver smiler skjelmsk. Med drill i hånda står han bredbeint blant planker og råttent og løv og ser heller ut til å ville snakke om prosjektet Rabalder. Om å få dagens ungdom opp fra pc’en og ut i naturen. Å lære seg mestring og samarbeid på sjøen.

Skuter av stål

– Jeg pleier å si: Det var ei tid da skuter var laget av tre og menn av stål. Nå er det bare plastbåter og treskaller igjen! Han kjører drillen ned i treverket, roper til gutta over kanten: – Åssen ser det ut? Han hopper over bord og ned og bak båten. – Det sier du i alle intervjuer. Det med menn av stål og treskaller. Hva mener du egentlig med det? Han er oppe i båten igjen. Inspiserer. Fremdeles med drill i hånda. Snakker båt-teknikaliteter med de andre karene.

– Altså, vi i pizzagenerasjonen gjør oss mer og mer avhengig av tekniske duppedingser og fjerner oss mer og mer fra naturen. Moderne utvikling er også fordummende da man mister kunnskap som man har bygget opp gjennom generasjoner. Folk har masse penger, kjøper seg digre båter, men vet ikke hvordan de verken skal te seg på sjøen eller håndtere utstyr. Det er bare å se på ulykkesstatistikken i sommer-Norge, sier han. Karene fniser.

Tullebukkgenerasjonen

– De har masse sånn intern humor. Oldieshumor, sier Alexandra tørt.

– Ja, hva snakket vi om… Andhøy snur seg til Alexandra som tålmodig plukker løv:

– Det er bra Alexandra, du er flink! Han har flere navn på det ikke helt kjære generasjonsbarnet: Tullebukkgenerasjonen, konfektgenerasjonen, Facebookgenerasjonen. De som berserkeren mener må minnes på sentrale verdier. Han fortsetter mens han driller, roper ut i støyen: – De må lære om de kjerneverdiene nasjonen er tuftet på! Og som Norge kan være stolte av uten at det går i glemmeboka.

Lever hundre år for seint

Andhøy ser utover Stavernidyllen og sier:

– Jeg lever hundre år for seint, jeg.

– Ja?

– Ja. Det er ikke det: jeg trives i velferdssamfunnet og. Men hverdagen kan bli litt kjedelig. Så jeg går inn for å skru tida tilbake. Jeg søker et pustende liv. For 100vår siden hadde jeg sikkert blitt sendt til sjøs som unggutt. I stedet ble jeg lasaron. Var skolevanskelig og dreiv rundt. Ble kasta ut av to videregående skoler og flyttet omsider til bestemor Elsa i Pakalleen.

Han forteller om seilbåten han fikk for en slikk og ingenting som 19-åring. Og som ga livet en etterlengtet mening. Den 27 fots Albin Vegaen han dro ut i verden med ”for å bli voksen”.

– Båten ble et symbol på mine drømmer. Bedreviterne mente jeg var gæren som ville begi meg havet i vold alene i en liten farkost, men jeg hadde en berserkers innstilling til livsdrømmen min: Gi alt eller la være, vel vitende om at livet på verdenshavene er med livet som innsats, sier han.

Annerledes. Sånn er det bare

Han blir ivrig, nå. Tanken på alle de som av en eller annen grunn ikke finner seg til rette i systemet, og blir skoletapere, engasjerer ham:

– 30 prosent dropper ut av skolen. Noen av dem er kanskje skolevanskelige. Mange som blir tapere i det myke gjennomregulerte samfunnet, ville vært vinnere for 100 år sida, sier han energisk mens han fikler med drillen.

– Hvis du var ungdom i dag, tror du at du hadde fått diagnosen ADHD?

Svaret kommer kontant:

– Jeg er nok ikke riktig skrudd sammen, jeg vet jo det. Men jeg har ikke tenkt til å la noen sjekke det på noe vis. Jeg er som jeg er og folk er folk. Det er noe gærent med systemet også når huskene og sanda i barnehagen må bygges i EØS-standard. Enda verre er utviklingen der man sender ettåringer i barnehage for å formes inn i systemet. Jeg burde kanskje bodd i et stammesamfunn i Papua New Guiena.

Prisvinner

– Det moderne samfunnet har mye å lære av den tredje verdens kjerneverdier, sier Jarle. Nettopp denne kritikken av dagens samfunn førte ham til Filosofifestivalen ”På Kanten”i Kragerø for å ta imot årets pris i juni. ”Andhøy minner oss om at det myke underlaget på EU-godkjente lekeplasser forkrøpler noe i oss. Tryggheten i vårt sosialdemokratiske samfunn kan være en tvangstrøye for en mann som kun kan trives i fare.”, skrev nominasjonskomiteen.

Dedikerte prisen

Prisen har han dedikert til alle etterlatte av de tre som forsvant i Sørishavet i februar i år. Jarle Andhøy blir med ett veldig alvorlig.

– Den prisen, det er akkurat kjerneverdiene Berskerk-gutta står for. Det er dem som fortjener og løftes opp. Tre gode menn har forsvunnet, og polarinstituttet snakker om manglende forsikring? Det er intet annet enn skammelig!

Kvinners urinstinkt, og bestemor

– Jeg har lest at du har et litt eh...gammeldags kvinnesyn? Han flirer. Men for en mann som mener han, i alle fall av og til, lever 100 år for seint hører det vel med til pakka:

– Jeg synes likestillingen har gått vel langt. Og den Norske moderne kvinnen må bli flinkere til å dyrke det feminine! Vrikk på rumpa og ta det med omsorg, for eksempel. Det ligger i urinstinktet at det er kvinnens rolle. Selvfølgelig er det menn som er gode på det, og det mangfoldet skal vi spille på, sier han og legger til: - Men de damene som velger mann, barn og vier sin tid til omsorg for de nærmeste er de virkelige hverdagsheltene.

Hvilke kvinner ser du opp til?

Mora mi. Bestemor Elsa og Oldemor. Men DET ER forskjell på dagens konfektgenerasjon mot Dem som bygget landet, avslutter han like ivrig.