På tur i tippoldefars fotspor

Fritidsboligen til grev Peder Anker Wedel Jarlsberg, som ble bygget en gang på 1840-tallet, stod og viste seg fra sin flotteste side fredag 9. september. Det er lenge siden den skinte som nå, det som trolig er distriktets første feriebolig. For i 1916 ble ferieboligen overtatt av forsvaret, og ble brukt til bolig for tyske offiserer under krigen.

Grevestuen ca. 1880

Etter 2. verdenskrig har Grevestuen stått mye tom. Med tidens tann forfalt den, og gikk fra å være et herskapelig feriested, til å bli ei rønne.

Gjenreist stolthet

Men så skjedde det noe. Mellom Bolærens venner tok tak, og etter utallige dugnadstimer har en pensjonistgjeng bestående av 25 arbeidsvillige sjeler, restaurert ferieboligen til slik den var på slutten av 1800-tallet.

– Dette er stort! utbryter grevens tippoldebarn, Fredrik Hartvig Hermann Wedel Jarlsberg.

Han er født etter at forsvaret overtok stedet, men har minner fra da han tjenestegjorde i forsvaret i området på begynnelsen av 50-tallet.

– Det er et spesielt sted, og det er veldig moro å se hva dugnadsgjengen har fått til, sier han.

Åpnet for allmennheten

– I og med at vi har hytte i nærheten, har vi tilbrakt mye tid i området, og barna våre er der stadig, forteller Wedel Jarlsberg.

Han er spesielt begeistret for at det nå er åpnet for allmennheten.

– Det er fantastisk at det nå kan brukes av alle. Jeg har hørt at kommunen skal bruke det som representasjonsbolig, og at ande kan leie stedet. Det er veldig morsomt at det nå skal bli brukt, sier Wedel Jarlsberg.

Han legger til at han selv ønsker å bruke stedet mye.

Berømmer samarbeidet

Ragnar Gunnarsen fikk høre Fredrik Wedel-Jarlsberg fortelle om sin families forhold til Grevestuen.

Tippoldebarnet kan fortelle at greven var veldig glad i stedet, og brukte det mye til jakt og fiske. Etterkommerne hans derimot, brukte det ikke noe særlig.

Derfor stod det mye tomt før forsvaret tok over stedet. At huset nå er tilbake i den stand greven bygde det i, er virkelig gledelig for tippoldebarnet.

Han berømmer innsatsen som ligger bak restaureringen som er gjort i samarbeid med riksantikvaren.

– Det er helt enestående hva dugnadsgjengen har fått til. Det var veldig morsomt å være der på åpningen og se det. Det er fantastisk å se at de har fått det identisk med slik det var da min tippoldefar bygget det. Det gjør det ekstra moro, avslutter Fredrik Hartvig Hermann Wedel Jarlsberg.

20.000 dugnadstimer

Fra 1999 og frem til i dag har vennene lagt ned over 20.000 dugnadstimer på Mellom-Bolæren.

To strandsittersteder fra midten av 1800-tallet er totalrestaurert og det tilhørende kulturlandskapet gjenskapt. De siste to årene har Mellom Bolærens venner, med en gjennomsnittsalder på 75 år, konsentrert seg om Grevestuen og de parkmessige omgivelsene. Her har det ikke skortet på kompetanse og arbeidslyst!

Livslangt medlemskap

Thorvald M. Haraldsen roset samarbeidet i Ytre Oslofjord, og tildelte "mellombolærvennene" et livslangt medlemskap i venneforeningen for Fulehuk Fyr symbolisert med et maleri av fyret.

– I paraplyorganisasjonen «Ytre Oslofjord», har dere «heltestatus». Det dere har fått til er nesten ikke til å tro, sa han ved åpningen.

Ved og villsau

Ryddingen av kulturlandskap og park har gitt en mengde ved som biprodukt. Denne er kappet, kløvet og pakket i sekker og distribuert til folk på Nøtterøy som trengte litt ekstra varme i vinterkulda.

Øyene bærer fortsatt preg av at kulturlandskapet er igjengrodd, men nå i sommer er det satt ut såkalte villsauer i landskapet rundt strandsittertunene, og de gjør en grundig jobb.

Ønsker innspill

Ragnar Gunnarsen, formann i Mellem-Bolærens Venner og prosjektleder for 25 godt voksne menn og kvinner, stod for åpningstalen og overrakte nøkkelen til den restaurerte Grevestua til Nøtterøys ordfører Roar Jonstang. Ordføreren takket, og kvitterte med å dele ut diplomer og invitere hele dugnadsgjengen på middag og forestilling på Nøtterøy Kulturhus.

Jonstang oppfordrer Mellem-Bolærens Venner til å komme med forslag til hvordan stedet kan brukes i framtiden. Han understreker at det ikke må bli stående ubrukt, og gleder seg til å se stedet blomstre opp.