Uke 51 - La oss tenne våre lykter når det mørkner

Det skjedde i de dager at det gikk mennesker rundt og hadde det vondt i et av verdens rikeste land. De var blant de yngste, de sykeste og de eldste i landet.

Mens mange dro av sted for å handle gaver og mat, gikk disse menneskene rundt og gruet seg til årets høytidskveld. De som led midt i all velstanden, var det lille barnet som gruet seg for hvordan de voksne ville te seg i løpet av julemiddagen. Det var den syke som gruet seg for hvordan kvelden ville bli i en seng, i en korridor. Det var den gamle, som gruet seg for kvelden med minnene fra en tid uten ensomhet.

Men finnes det noen lys i dette dystre landskapet? Jo, jeg ser så visst lys i mørket. For i mitt virkelighetsblikk har jeg glemt å nevne de som tenner disse lysene. Jeg har forsømt å nevne julenissen som bruker høsthalvåret på å sanke gaver til de syke på barneavdelingen. Jeg har glemt å nevne butikkeierne som forsyner ham med gavene. Jeg har glemt å nevne presten, som gjør mer enn stillingen krever av ham. Jeg har også glemt å nevne de frivillige som strømmer til stedene som tilbyr den ensomme en julemiddag i godt selskap. Jeg har også glemt å nevne smilet og de takknemlige ordene fra den rusavhengige som får mat av ivrige hender et helt annet sted. For ikke å nevne den frivillige som sitter og venter på at nett- opp du skal ringe, slik at du får noen å snakke med en tung kveld.

Ikke bare smilene og takknemligheten, men også vissheten om at de har gjort landet til et bedre sted å bo, gir de flittige hendene inspirasjon til å fortsette. For det er jo nettopp det som slår meg, i denne julen signert 2010. Noen lider, noen har det svært vondt. Noen er blant dem som svikter, som prioriterer på et budsjett uten mot til å se konsekvensene i øynene. Andre er blant dem som bidrar til verdighet i samfunnsmaskineriet vårt. Som ikke gir opp jobben med å hjelpe, enten det er som frivillig på rusmedisinsk senter eller som helsearbeider på et for oss usynlig sted i systemet. Jeg tenker på de som lar tre lyspunkter være verdt 100 nedturer. De som fokuserer på en reddet sjel framfor de femti de har sett bukke under. Og som bare fortsetter…

Det drøye halvåret vi har gitt ut Vestfold Blad, har vi som skriver her møtt mange slike mennesker i fylket vårt. Og leser du dette, kan du undre deg over hvordan samfunnet vårt har blitt - og tenke på hvor heldige vi er for at vi har mennesker som står på for at andre skal få det bedre. Kanskje bør vi gjemme alt dette i våre hjerter og grunne på det – som det heter i teksten?