Uke 49 - Velkommen til verden - den virkelige

Denne uka utfordrer Vestfold Blad din og min tendens til fordommer og forutinntatte meninger. Vi blir nemlig kjent med et foreldrepar som kjemper en kamp for det kjæreste de har – barnet sitt.

Det vi innerst inne vet, men sjelden tar innover oss – er at også ressurssterke og omsorgsfulle foreldre kan få barn som ruser seg, stjeler, utøver vold og kommer med trusler. Som får en diagnose systemet vårt ikke takler.

De forteller en historie om barnet som vokste opp til å bli så krevende at de måtte kaste inn håndkle som foreldre. Barnet som på vei mot vår voksne verden har latt rusen bli en stadig større del av livet sitt og fylt avisspaltene med referater fra kriminelle handlinger –men foreldrene vi møter gir likevel ikke opp å være der som omsorgspersoner. Vi får et innblikk i hvordan en helt vanlig familie blir dratt inn i en løpsk karusell av ulike barnevernstiltak, avisoppslag og rettslige straffereaksjoner. Leser hvordan bønnen om informasjon ikke blir hørt, deres stemmer ikke lenger teller for sønnens vei videre i livet.

Vi får høre familiens inntrykk av institusjonene de har vært innom, og ser et bilde som slett ikke er svart hvitt. For de har møtt mennesker som lytter og som forstår, de har også møtt mennesker som ikke har tatt seg tid til dem, ikke gir dem informasjonen om deres kjære som de sårt trenger. Det kan virke som om byråkratiet krever så mye, at enkelte av dem glemmer hvorfor de i utgangspunktet ville bruke livet sitt på å jobbe med de unge. Derfor er det på høy tid at rammer og regler og papirer får hvile – at vi stikker fingeren i lufta, og sjekker hvilke vinder vi må ta hensyn til. Hvilke behov hvilke etater kan møte bedre, gjennom dialog og samarbeid på tvers av tradisjonelle kommunikasjonslinjer. Den tragiske familiesituasjonen vi kan lese om, bærer som sagt håp om at ting kan bli bedre. Takket være foreldrene og barne- og ungdomsarbeidere som løfter blikket fra boksen og ser etter muligheter som kan få de unge på rettere kjøl.

I jobben min har jeg gjennom de siste årene møtt både tidligere barnevernsbarn, og barn på vei til å bli det. Jeg har møtt foreldre som i møte med barnevernet havner i en låst konflikt, og foreldre som finner en løsning i tett samarbeid med de som har som yrke å verne barna deres. Foreldre som gladelig blottstiller barnet sitt i pressen som et middel mot rettssystem og barnevern, og foreldre som vil beskytte barna, sette egne behov til side for å sikre barnas framtid.

Heldigvis får vi nå et innblikk i at samfunnet vårt er i endring, systemene som ikke har vært gode nok for dem, vil bli bedre. Og heldigvis har foreldrene tro på at deres erfaring kan bli verdifull for samfunnet vårt. De vil nemlig bidra til at et mer helhetlig barnevern kommer andre familier til gode, der flere samarbeider og drar nytte av hverandre – og møter fortvilte foreldre med respekt og åpenhet.

Helhetlig Barnevern er et prosjekt som er utviklet av de ansatte i barnevernet i Larvik, som ser behov for å utvikle barnevernet til å gi bedre tilbud til brukerne –altså deg og meg. For å nå dette målet er brukerrepresentanter, folk med personlig erfaring, invitert med. I i samarbeid med de profesjonelle tar de ansvar for å nå målet.

Det er fantastisk å møte mennesker som gjennom sin erfaring vil være med å ta ansvar for at andre barn, foreldre og familier skal oppleve bedre hjelp i frem-tiden. Det er deres kunnskaper som er avgjørende for å utvikle gode hjelpetjenester.

Kanskje får reportasjen oss til å ikke være like snare til å dømme foreldre som har nok å slite med – om ikke omgivelsene i tillegg skal belaste dem med mistenksomhetens blikk.

Ansatte ved ungdomshjemmet vi leser om i Sandefjord bekrefter at flertallet av de unge her har foreldre som stiller med den samme omsorgen som de vi blir kjent med. For uten slike foreldre, ville en vond livssituasjon faktisk vært verre. Foreldrene de møter har hjerte for barna sine og ressurser. Nå kan også de bidra til bedre løsninger for framtiden.

Et trygt A4-familieliv er en skjør blomst, en fjern drøm, for familien som alltid ser på en tom stol ved middagsbordet. De har likevel ikke gitt opp håpet, og minner oss om å sette pris på hva vi har – og ikke dømme de som ikke er like heldige som vi er.

Marianne Henriksen
Redaktør