Uke 44 - Vendepunktet ingen ønsker

Hele året kan vi lese om mennesker som har fått eget liv - familieliv, utdannelse og karriere lagt i grus som følge av en voldtekt. De er blitt voldsofre, enten arrene synes eller ei, enten de er en del av mengden som velger å ikke anmelde, eller de er av de som tør å politianmelde overgriperen. For vi har alle lest de dystre statistikkene over frikjennelser og henleggelser. Uansett har offeret vært gjennom en opplevelse som gir et uønsket vendepunkt i livet. En voldtekt er ikke bare en krenkelse av det enkelte offer, men skaper også frykt hos oss, slik at vår frihet blir berørt. Den rammer oss alle.

For noen år siden intervjuet jeg moren til ei voldtatt jente. Historien hun fortalte dreide seg ikke så mye om selve ugjerningen, men om livet hele familien nå måtte leve. Hun beskrev frykten for gjerningsmannen og hans miljø, fra skjulte til åpne trusler - og frustrasjonen over at rettsapparatet virket maktesløst. Henleggelsen kom som forventet, men likevel som en skuffelse. Familien måtte bruke all sin energi på å få tenåringen til å ta i mot nødvendig hjelp, og kjempe for å få tilbake et normalt familieliv. Voldsofferstatningen ble som et plaster uten lim.

Voldtektene vi leser om i Oslo, er ikke ulik de vi nylig har lest om her i Vestfold. Med avsløringen om etnisitet og hudfarge på et flertall av gjerningsmennene, påfører overgriperne oss en fremmedfrykt ingen av oss er tjent med. Det er nok flere av oss som ville gjort som Fabian Stang - gjerne ha fulgt hver enkelt jente hjem. Ja, det høres også forlokkende ut med frivillig politi i gatene, mer opplyste sentrum og aktive natteravner.

Et tiltak som foreslås fra politisk hold er allerede gjennomført i Vestfold - her hadde vi pilotprosjektet som ble en mal for resten av landet, teamet for seksuelle overgrep (SO-team) med taktisk, teknisk og juridisk spesialisering. Situasjonen i Vestfold har vært klar her; det er ikke de stygge overfallsvoldtektene som preger deres hverdag. Det fortelles om et mer nyansert bilde, om vold i nærmere relasjoner enn vi ønsker å ta inn over oss. Om mennesker med tillit som i en situasjon misbrukte den grovt. Men også her er arrene like dype i sinnet, et vendepunkt er påført dem som er like ufravikelig. Og en voldssak som vanskeligere holder i en eventuell rettssak. Voldtektsutvalget la fram en rapport i 2008. En rapport som pekte på behov for et eget spesialorgan for sedelighetskriminalitet, i tillegg til SO-team. På den måten vil man kunne få en spydspiss i politiet for etterforskning og dermed flere dømte for sine handlinger. Det igjen kan bidra til at flere anmelder, mørketallene kommer fram og ned, og forebyggende tiltak iverksettes.

Fra politisk høyre til venstre spørres det nå hvorfor dette ikke har blitt opprettet. I stedet er Kripos blitt styrket, det skulle være like effektivt. Vitner holdningen og erfaringen til de voldtatte om et offentlig Norge som ivaretar deres sak? Nei. Kanskje på tide å børste støv av rapporten, som samlet bred kompetanse fra alle områder voldtekt berører, og som konkluderte med en rekke velfunderte tiltak.

Jeg håper Voldtektsutvalgets rapport fra 2008 kan tas fram igjen, og at tiltakene som ble beskrevet her kan gjennomføres. Uten kostbare snarveier og «mer effektive» alternativer som kan vise seg å koste oss dyrt.

Et tankekors. Stavanger opplevde en bølge av overfallsvoldtekter for få år siden. Overfallsvoldtekter som i likhet med dem som preger dagens nyhetsbilde, er utført av menn med ikke vestlig, utenlandsk opprinnelse. Politiet gikk da ut til asylmottakene tilknyttet byen og drev opplysningsvirksomhet om norske regler og den kulturen som gjelder her. Dette ga positive resultater og antallet overfallsvoldtekter gikk dramatisk ned. Kanskje er det ikke avansert kontroll og DNA-analyser som må på banen, men dialog?