Uke 43 - Må det gjøre vondt å bli gammel?

Smertene får deg til å kaldsvette. Du vet at medisinene legen har foreskrevet ville holdt det vonde i sjakk. Du har så vondt, at du merker ikke en gang at pleierne haster mer enn vanlig, og er færre enn de skal være. Og du har hørt rykter om det; kommunens innsparinger som gjør at pleierne ikke får gjort jobben de tidligere satte sin ære i.

Du skulle så gjerne ha klart med alt dette selv, hjemme i kjente omgivelser. Men du er for syk. Du er en av de privilegerte med sykehjemsplass i Vestfold. Du var så heldig at du i din siste livsfase er sikret trygge omgivelser, og en verdig tid. Familien din er så lettet over at du fikk plass. Du vil ikke belaste dem med lidelsene du må leve med her på hjemmet.

Det er ikke vanskelig å se for seg rekkevidden av sist ukes oppslag om de sykehjemsansatte som ikke får sette inn vikarer ved sykefravær på avdelingen sin. Som forteller om oppgavene de ikke rekker å utføre, om eldre som ikke får den pleien og omsorgen de skulle ha fått. Om uteblitt smertelindrende behandling, om insulin som ikke blir gitt. Om dårlig samvittighet som gjør at yrkesstoltheten smuldrer, troen på velferdssamfunnet forvitrer.

Nylig møtte jeg også Tonje, en fagutdannet hjelpepleier i midten av tyveårene. Hun nærmest spinner etter å komme seg på jobb ved sykehjemmet hun er ansatt. Hun liker de eldre, og gjør arbeidsoppgavene sine med iver og glød. Trives med både kolleger og beboere. Det eneste som får bekymringsrynken fram, er mangelen på forutsigbarhet og trygghet i jobben. For Tonje jobber tilsvarende full stilling, men har ikke klart å få mer enn rundt ti prosent fast jobb.

Noe er riv ruskende galt i vårt lille land. Kommunene skal spare, og samtidig få en ny helsereform ut i praksis uten at det skal gå utover syke mennesker. Mens fagforeninger, interesseorganisasjoner og politikere tegner bilder av hvordan situasjonen burde ha vært for helsearbeidere og syke, spises systemet opp innenfra.

Med konsekvensene av kommunens sparekniv friskt i minne fra sykehjemmet i Larvik, der rådmannens svar til situasjonen var noe sånt som at ”dette må vi bare vende oss til” – er det stor grunn til bekymring. Når vi vet at vi står overfor en framtid med en økende del eldre som vil ha behov for pleie og omsorg, og et stort behov for rekruttering av flere helsearbeidere, og samtidig erfarer at de som er i stillingene i dag enten ikke får jobbet så mye som de ønsker, eller ikke får lov til å utføre jobben sin på en forsvarlig måte – da må noe gjøres.

Tilstandene vi hører om på sykehjemmene får en fengselstilværelse til å framstå som et femstjerners hotellopphold - uten sammenlikning forøvrig. Men jeg klarer jo ikke å la være å tenke; blir jeg gammel og syk, bør jeg da begå en kriminell handling – for å få en mer verdig behandling? Dagens situasjon er deprimerende å ta inn over seg, fra behovet for helsepersonell, til villige hender som ikke får slippe til og sist men ikke minst de eldre som slett ikke har fått sin siste livsfase slik de hadde fortjent og forventet.

Det skal være godt å bli gammel i landet vårt. Eldre skal være trygge på at de får hjelpen de trenger. Livet skal fortsatt ha innhold og opplevelser. Det er regjeringens mål. Dette målet om en verdig eldreomsorg må ikke bare finnes på en budsjettpost – men fremfor alt i pannebrasken på alle som skal bidra til at de vakre ordene settes ut i praksis.