Uke 42 - De vanskelige spørsmålene

«Jeg kommer aldri til å akseptere at voksne menn, som er politi av profesjon, står og gjemmer seg og ser på at barn og ungdommer blir drept og ikke hjelper til.

Det er meg komplett ubegripelig at de ikke i stedet kommer barn og ungdom til hjelp. Dette står i skjærende kontrast til alle de sivile hjelperne, som risikerte livet sitt for å hjelpe blant annet sønnen min. Det er meg også ganske så uforståelig at de to politimenn sto og så på at barn og unge ble skutt. Jeg er bare en mor, som er så heldig å ha fått sønnen sin hjem fra helvete. Men jeg vil alltid og til enhver tid forlange, at alle voksne har plikt til å hjelpe barn og ungdom i livsfare og nød. Alt annet er uverdig, tragisk og uakseptabelt.»

Britt Kreutzmanns sterke ord i VG forrige uke berørte meg sterkt. Og det hun skriver, krever svar. Ikke om ett år eller to, men nå. Alt annet blir en form for ansvarsfraskrivelse, der man dytter ubehagelige og kritiske spørsmål videre til en granskningskommisjon.

En ting må vi kunne kreve av politi, forsvar og av politiske ledere; når katastrofer skjer, skal de vise lederskap, mot og handling. De skal ikke svike, de skal ikke svikte, de skal hverken gjemme seg eller stikke av. Slik som et knippe mennesker gjorde, da de forduftet med stålfergen «Thorbjørn» og – som det heter i pen omskrivning – sørget for å komme seg i sikkerhet. En voksen mann på 27 år, organisasjonens leder, forsvinner omgående. I stedet for å vise ansvar og lederskap overfor de unge han er valgt til å lede. Stålfergen hadde vært egnet til nettopp dette.

Vi var ikke der, men vi har rett til både å spørre og mene. Dette er snakk om lederskap “skipper’n går sist fra borde”.

Fredag møtte jeg en mor som kjente terroren på Utøya på kroppen. Heldigvis klarte hennes tenåring seg, men det var på håret – i dag tærer ettervirkningene på hele familien. Da er det vondt å tenke på at en voksen leder velger å berge seg selv raskest mulig, og at politiet ikke nådde fram – mens campingturister satte liv og lemmer til for de unge. Burde ikke de som er satt til å ha et ansvar heller ha tenkt på å ta seg av de yngste, slik vi hører at andre gjorde? Kanskje gi en håndsrekning og delta i redningsarbeidet av hjelpeløse barn og unge?

Disse spørsmålene gjør meg like trist som det å registrere den egenfortreffelighet som regjering og politi opptrer med. Mangelen på ydmykhet som justisminister Knut Storberget, PST-sjef Janne Kristiansen, politidirektør Øystein Mæland og stabssjef Johan Fredriksen har fremvist, er ikke særlig heldig. Deres holdning om at innsatsen ikke kunne vært gjort stort annerledes under de rådende forhold, er med respekt å melde noe sprøyt. Jeg forventer faktisk at politiet er i første linje i slike katastrofer. At de tar nødvendig, akseptabel risiko og at de ikke overlater jobben til frivillige sommerturister.

Dessverre er det mange som arbeider hardt for å dempe kritiske spørsmål, og norske media har så langt vært uvanlig tause. Jeg håper at dette endres nå, etter at det ble avslørt at justisministeren ringte til bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen og ba henne om å dempe sin kritikk etter terrorangrepene. Hun hadde da på vegne av sine klienter bedt om en forklaring på hvorfor politiet brukte så lang tid på å rykke ut til Utøya, og hvorfor man ikke sørget for helikopterberedskap.

Tar ikke politiske ledere og politiledelsen innover seg at mye kunne vært gjort bedre, vil de neppe lære av det som hendte denne dramatiske dagen.

Fortellingene om heltemodige og snarrådige handlinger på Utøya er mange. Ingen av dem handler om AUF-lederen, justisministeren, politidirektøren, PST-sjefen eller om politiet. For de etterlatte er det dessverre fortvilende å ane, men ikke å vite, hvor mange flere som kunne ha vært reddet, hadde disse gjort jobben sin bedre. De vanskelige spørsmålene må derfor stilles, og svar må gis.

Det skylder vi de etterlatte.