Uke 30 - Et massemord uten like. Og det i vårt Norge.

Selv opplever jeg den grusomme ugjerningen langt borte. I skrivende stund er jeg i Bangkok, og snart på vei hjemover til fredelige Sandefjord. Jeg vil i løpet av flyturen - som til slutt vil ta meg til Torp - passere land som Afghanistan og andre navn på kartet vi vanligvis forbinder med krig og død.

Jeg vil komme tilbake til et land som er forandret, og vil selv være forandret med det som er skjedd. Vårt fredelige hjørne av verden er ikke like fredelig som før, vårt trygge land føles med et litt mindre trygt.

Jeg er mor til en på snart femten, og totalt har vi tre femtenåringer i reise-følget, som har fått meldinger om venner av venner som nå er borte. Alle føler seg berørt. En i reisefølget jobber på videregående, og kan bli møtt av tomme pulter ved skolestart. Jeg har fått vite at jeg vil møte foreldre som
lever med en ufattelig sorg.

Vårt land er samlet i sorg, og verden sørger med oss. Her på gata i Bangkok møtes vi av medfølelse og forferdelse over hva som har skjedd fra nasjoner som selv har opplevd liknende på kroppen – men som så på Norge som et trygt land.

Hvem skulle tro at en tilsynelatende normal 32-åring skulle kunne begå en illgjerning så stor? Til å sprenge regje-ringskvartalet, til å drepe så bevisst, utrydde andre medmennesker? En kan saktens lure på hva som får hatet til å gro så mye at det ender i ekstremisme og terror. Fullgode svar vil vi neppe få noen gang, uansett hvilke forklaringer Anders Behring Breivik gir.
Forstå det – kan vi aldri.

En ting vi uansett skal holde oss for gode for, er å søke årsaker i miljøer Behring Breivik har meldt seg inn og ut av i sin ungdomstid. Ei bør noen være så ufine at de forsøker å slå politisk mynt på at han har vært medlem i en politisk ungdomsorganisasjon tidligere. Ondskapens vei til de voldsomme ugjerningene er selvvalgt og planlagt, og voldsmannen har skapt sitt eget bisarre og syke univers. Et univers som til slutt eksploderte i slike avskyelige handlinger.

Nå er det tid for sorg og medfølelse. Vi minnes de døde, vi sørger over dem som ikke er mer, vi tenker med medfølelse på dem som er blitt skadet og på de mange, mange pårørende. Jeg deler deres smerte, og må det aldri, aldri skje igjen.

Håp

«Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen» er et sitat som kommer til å bli stående som et fyrtårn etter denne voldsdåden. Dette er nettopp håpets ånd. Slike holdninger hadde Mandela, og slike holdninger preger alle store personer som vet at kjærligheten er langt større enn hatet. I den ånd kan vi alle slå et slag for retten til fremdeles å ha et trygt land, et land der vi tar vare på hverandre, der vi kan ha tillit til godheten i mennesker vi møter, der vi tar ekstra godt vare på hverandre. La oss gjøre det, både innenfor og utenfor husets fire vegger, når vi blir sett og når ingen ser oss, overfor alle kulturer, overfor de vi liker og de vi ikke synes om. Ikke bare nå – i disse dager, men i all tid fremover. Det er vårt håp!

Marianne Henriksen
Redaktør