Uke 23 - Våg å forstyrre

Forleden møtte jeg en liten dame med sterke ord. Det var Berit Driessen-Larsen. Den ferske pensjonisten har i mange år satt dype spor etter seg i møte med barn. Spor hos barn som endelig traff et voksent menneske som torde å spørre dem om deres situasjon. Barn som hadde vokst opp i hjem der rusproblemene ble godt beskyttet av ”privatlivets fred”.

LES OGSÅ: Talte de små "krigsseilernes" sak

Jeg er nok ikke alene om å ha vokst opp i en gate som også hadde sin familie, der mange visste at bak de fire veggene rådet det slett ikke noe privatlivs fred. Da vi spurte kameraten vår, svarte han: ”pøh, de var ikke syke – de var fulle”. Han døde selv i ung alder, og endte som et tall i en dyster statistikk.

Hva hindrer oss i å gripe inn, snakke med barna når vi har dem foran oss – enten de er naboer, slekt eller noen vi er i kontakt med i arbeidshverdagen vår? Er det virkelig hensynet til privatlivets fred? Les reportasjen med alle erfaringene til Driessen-Larsen kokt ned til en side, og se hvordan det til slutt gikk med Linda Kvam – som ble hentet ut av barndomshjemmet da bekymringsmeldingene kom.

– Det går an å si i fra at folk ruser seg uten selv å være avholdsmenneske, sier Driessen-Larsen.

– Jeg levde i en substans av frykt, det følger meg fremdeles, sier Linda Kvam, som takker sine fosterforeldre for at hun tross alt har klart seg bra – hun står midt i en lysende artistkarriere.

Forskere har påvist at skaden et barn påføres ved å leve i et rusbelastet hjem, kan sammenliknes med krigsseilernes traumer. Barna lever i kontant frykt for at foreldrene skal sprekke. De mange Barna Driessen-Larsen har snakket med siden 80-tallet og fram til i dag sier alle at noen visste. Enten læreren, naboen eller tanten. Men ingen sa noe. Deres høyeste ønske var at noen skulle vise at de brydde seg gjennom å si noe. Noen av dem ble snakket med, og trekker fram det som redningsplanken de hadde. Så hvorfor gjør vi fortsatt ikke det?

Er du bekymret for et barn, på den måten at du tror foreldrene kanskje ikke klarer å ta godt nok vare på barnet, bør du melde fra til barnevernet, og rådet er at om du er i tvil bør du uansett melde fra. På www.krad.no formidles råd fra regjeringens spesialorgan for forebygging av kriminalitet. Her framheves det at akkurat min bekymringsmelding kan være svært viktig for barnet det gjelder. Men det er barnevernets oppgave å vurdere det, og rusekspertisens oppgave å jobbe med den som ruser seg – ikke din og min. Heldigvis kan vi drøfte saken med en fagperson i barnevernet uten å nevne hvem bekymringsmeldingen gjelder. VI kan få råd uten å sette i gang det vi frykter er ubegrunnede tiltak.

Torgeir Larsen, den tidligere narko-mane som nå sykler fra Larvik til Nordkapp, gjør det med et mål for øye; at vi skal begynne å bry oss. At vi ikke bare skal se våre egne unger, men også naboens. Han mener det er en den beste måten å forebygge på. For statistikken er klar; barna som vokser opp i hjem som er rusbelastet, som opplever vold der de skulle være tryggest – det er dem vi leser om som gjengangere i rettssystemet. Noen klarer seg slik løvetenner bryter seg gjennom asfalten – noe Linda Kvam er et eksempel på.

Alle har fortjent at vi bryr oss. Og da får vi heller skyte en hvit pil etter privatlivets fred. Noen ganger kan det gjøre godt å kaste den første stein.