Uke 18 - …også av alt vi er

“Et forsvar er ikke bare et vern av alt vi har, men også av alt vi er.”

De siste ukene har teksten vært en del av en omdømmekampanje som har satt Forsvaret på dagsordenen. I likhet med meg har nok svært mange av leserne sett denne kampanjen. Ikke så rart, siden kampanjen ifølge undersøkelser scorer høyt både på oppmerksomhet og interesse. Den treffer også like godt blant kvinner som menn. Det siste er avgjørende for et forsvar som lenge har ønsket seg en større andel kvinner i rekkene.

Selv er jeg kommet i en alder som er godt over den aldersgruppe av kvinner som søker seg til Forsvaret, men kampanjen er like viktig for meg som for andre. Som mor får den meg til å tenke meg om på hvilke verdier vårt Norge har – og hvorfor disse verdiene må forsvares. De to nærmeste ukene er sånn sett de to beste for ettertanke om forsvar.

Førstkommende søndag er det 8. mai – Frigjøringsdagen. Dagen som er til minne om slutten på Den annen verdenskrig. I år blir dagen også Veterandag, med en ny og stor nasjonal markering på Akershus festning. Flere lokale arrangementer rundt om i Norge. 8. mai skal sikre at
dagen blir feiret og markert. Storting og regjering ønsker å gi soldatene som har vært i internasjonale operasjoner spesiell oppmerksomhet. Rundt 120 000 personer har tjenestegjort for Norge i internasjonale operasjoner etter andre verdenskrig.

Regjeringen benytter dagen til å dele ut Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset, tre ganger. Krigshelten Trond Bolles enke vil motta det under en nasjonal seremoni på Akershus festning. Bolle selv ble drept i Afghanistan i fjor. Også to andre veteraner vil motta Krigskorset på Akerhus 8. mai, oberst Eirik Johan Kristoffersen og kaptein Jørg Lian, begge for personlig utvist tapperhet og særlig fremragende ledelse under internasjonale operasjoner i Afghanistan.

Krigskorset er et verdig symbol på at veteraner av i dag får fortjent heder og tas bedre vare på enn i de siste årene. Men medaljer er symbolikk, mens syretesten for hvordan vi behandler våre helter består i hvordan veteranene behandles når de kommer hjem. Når hverdagen setter inn, og hvor kanskje skader og tynnslitte nerver gjør sitt. Det er da det gjelder. Det er det som er å anerkjenne veteranene.

Og la det være sagt; vi får stadig flere veteraner.

Heldigvis ikke så mange drepte og skadde – ennå. Men dessverre, jeg synes ikke det er særlig grunn til optimisme om at det skal bli færre. Vårt lands største engasjement i Afghanistan vil uvegerlig “produsere” flere synlige og usynlige skader. Jeg er ingen militærekspert, men kan ikke fri meg fra å tenke at vi risikerer å sitte fast i en hengemyr av problemer, der mange sivile drept, og med flere militære skader. Heldigvis ble det denne uka klart at Regjeringen endrer den særskilte kompensasjonsordningen for psykiske belastningsskader etter deltakelse i internasjonal tjeneste - og at datoen for når lidelsen ble påført ikke er avgjørende for behandlingen de hjemvendte soldatene får.

Som forelder ønsker jeg ikke å ha norske gutter og jenter i Afghanistan på ubestemt tid. Det fortjener verken Afghanistan eller Norge.

Først og fremst ønsker jeg meg en fredelig utgang fra denne vriene konflikten, og jeg ønsker meg en verden som er et mindre farlig sted enn den nå er. Det er derfor Frigjøringsdagen 8. mai er viktig også for meg og for min generasjon. Mitt bidrag er å hedre de som ga alt for å gjøre verden bedre, for de falne da og nå, og for de mange som i dag gjør en jobb for fredens og frihetens sak.