Uke 15 - Forbrukermakt og matmakt

Jeg er glad i mat, det levner kjøkkenet mitt ingen tvil om. Jeg er også opptatt av pris, det sier mine mange turer over grensen sitt om. Men jeg er også en tilhenger av kortreist kvalitetsmat, økologiske varer og muligheten til å kunne velge det som passer lommeboka, kokeboka og måltidene vi samles om i hjemmet. Men hvorfor kan jeg ikke få lov til å velge kjøpene mine fra et bredere spekter varer?

Nå legger det såkalte Matkjedeutvalget frem sin utredning. Det er vel og bra, og intensjonen synes hederlig: Man skal sikre forbrukernes interesser i matvaremarkedet. Og regjeringen mener da åpenbart at eneste farbare vei er å få innsyn i hvordan maktforhold påvirker pris, kvalitet, vareutvalg og tilgjengelighet. Utvalget skal sågar belyse mulighetene for åpenhet og innsyn i hele matvarekjeden for å sikre tilfreds-stillende samfunnsmessig kontroll.

Tygg litt på den. Sikre samfunnsmessig kontroll. Som om maten er et område av samfunnssikkerhet på linje med forsvar og politi. Mener det at staten skal kontrollere produksjon og salg på vegne av deg og meg? Som om statlig butikkdrift skal være noe saliggjørende. Har kontrollfrikene tatt full makt der inne i hovedstaden?

Problemet i Norge er jo ikke manglende kontroll, og løsningen ligger slett ikke i enda mer kontroll. Løsningen ligger i å slippe de gode kreftene fri. De som gir bedre produkter, større utvalgsbredde, økt tilgjengelighet og lavere priser. Slikt skjer ikke gjennom kontrollvedtak, men ved å løse opp kontrollsystemet. Det er slikt som skaper innovasjon.

Regjeringen bør starte med å optimalisere muligheten for å produsere mat. Minst mulig skjemavelde, minst mulig administrasjon, minst mulig skatt for matprodusentene. Dernest fjerne toll- og importbegrensninger av mat. Vi er ikke redd for norsk mat ikke vil klare seg. De fleste forbrukere kjøper godt og trygt. Og velger norsk. Som jeg ofte gjør over der - velger svensk. Av tillit til at jeg da får noe trygt og godt. Men hvorfor skal ikke norske forbrukere få velge billig og høyverdig argentinsk indrefilet hvis det er det de ønsker seg? Eller mat fra Asia eller
Afrika, fisk fra Stillehavet? Mener vi noe med å bidra til utvikling i den tredje verden, er ingenting mer effektivt enn å handle derfra. Så enkelt er det.

Sideeffekten er at matprisen vil gå kraftig ned samtidig som tilfanget øker. Jeg har ikke noe imot større vareutvalg og 30 prosent billigere mat – effekten kjedene mener vil bli av det.

Norge bør være et foregangsland i å åpne for økt import av landbruksvarer fra utviklingsland. Det er utviklingspolitikk som monner og varer. Framtiden i våre hender har eksempelvis foreslått at Norge skal legge ytterligere fire land til listen over utviklingsland med toll- og kvotefri adgang til Norge. Det er Nigeria, Vietnam, Pakistan og India, som Norge i dag ekskluderer fordi de har mer enn 75 millioner innbyggere.

Mat er politikk, og i særdeleshet utenrikspolitikk. Og matindustrien tåler dette. De er i stand til selv å sikre sin konkurransekraft gjennom innovasjon, omstilling, kostnadsutvikling og samarbeid. Det er dette regjeringen bør være opptatt av, i stedet for “samfunnsmessig kontroll”. Det er slik vi skaper identitet mellom forbrukermakt og matmakt.

Jeg kan jo si som politisk rådgiver Ane H. Kismul i Landbruks- og Matdepartementet i et foredrag på temadagen til NHO Mat og Drikke; “Matindustrien må selv sikre sin konkurransekraft gjennom innovasjon, omstilling, en sunn kostnadsutvikling og samarbeid.”