Uke 1 - Hvem har noen å miste?

Det er en kjensgjerning at bak hvert dødstall i trafikken ligger det også andre liv som har fått en brå endring. Slik høyreleder Erna Solberg påpekte ved minnemarkering søndag. Arbeidsføre og aktive har på et øyeblikk fått en ny hverdag, og må ofte bruke kreftene til å finne fram i det offentlige helsetilbudet. Derfor bør ikke jubelen stå i taket av at Vestfold «bare» hadde tre dødsfall på veiene i 2010.

Ofte er det menneskelige feilvurderinger og feilhandlinger som fører til ulykker. I dag finnes teknologi hvor hensikten er å hjelpe føreren til å ta de rette avgjørelsene i trafikken. Det som er synd er at de som har mulighet til å investere i sikkerhet, ikke er identiske med dem som preger ulykkesstatistikkene. For bak tallene skjuler det seg en overvekt av unge mennesker, de med livet foran seg – de med et ferskt førerkort i hånda. Og minst penger på konto.

Politikerne har ikke bare et ansvar med utbygging av veier og flere midtdelere for å unngå dødsfall, de har også et ansvar i avgiftene vi pålegges ved kjøp av ny bil. I helgen kom det fram at tunge biler er mer avgiftsbelagt enn lettere biler. I praksis betyr det at den lille ungdomsbilen – eller bil nummer to til den nyetablerte familien – er mindre sikker å ferdes på veiene i enn bilene til de som sitter bedre økonomisk i det.

De kan stort sett ikke dra nytte av ny teknologi. For teknologi som vil bli mer og mer standardutstyr i kjøretøyene og dermed tilgjengelig for alle, er som oftest en uoppnåelig drøm for denne gruppen. Det er utviklet løsninger som hjelper førerne til sikker adferd, hindrer farlig adferd og begrenser skader. Virkningsberegninger viser at dette er svært kostnadseffektive tiltak.

Trafikkforskerne hevder at de nye systemene for førerstøtte totalt sett vil kunne spare 100 menneskeliv på norske veier hvert år. I tillegg til alle de hardt skadde, som da ville bli skånet. Statens vegvesen anbefaler at en etterspør kjøretøy som har disse systemene for førerstøtte. Det er også avgjørende hvilken evne bilen har til å absorbere kreftene som oppstår ved en kollisjon. Bilprodusentene utfører både front- og sidekollisjonstester, ja, noen tester også egenskapene ved rundvelt og kollisjoner bakfra. Men heller ikke bilene som utvikles som følge av disse testene, får en ungdom bak rattet sitt. For bilene forsynes med en prislapp som blir umulig å innfri for de som preger ulykkesstatistikkene, i det de ruller inn på norske veier.

Nylig passerte jeg 40, og kom til et punkt i livet hvor jeg kunne investere i et nytt og relativt trygt kjøretøy. Dermed slipper jeg å stue barna inn i en bil som en gang i tiden var både lekker og smekkfull av hestekrefter. Det som bekymrer i vår iver etter å bli kvitt det firehjulsspinnende uhyret i garasjen, er hvem som kan bli kjøperen, og om vi vil bidra til ulykkesstatistikken.

Vil jeg bli en av dem som bidrar til at veiene kjøres på av biler som i et annet land med en annen avgiftspolitikk ville ha blitt skrotet? Der bilene slettes ikke ha blitt kjørt av ferske sjåfører, småbarnsforeldre, studenter og andre vi trenger for å holde samfunnsmaskineriet og velferden i gang. Den unge sykepleierstudenten, ingeniøren eller veiarbeideren som ble trafikkens ofre, er jo nettopp dem vi trenger i framtidens Norge. Så hvorfor ikke satse mer på framtidens Norge, på velferden vi trenger – med å slå et slag for trafikksikkerheten ved et avgiftskutt? Jeg er sikker på at de røde tallene det vil føre til, vil gi grønne et annet sted. Og at vi til syvende og sist også bidrar til et bedre miljø ved å kjøre nyere biler.